Familie å se opp for

Tidligere i dag lovte jeg i en kommentar her på bloggen å lese Husfred av Alison Bechdel. Jeg fikk innfridd løftet mitt fortere enn jeg ventet. Jeg tilbringer altså nasjonaldagshelgen hjemme hos min mor. Mamma er den som kan sies å være hovedansvarlig for min sterke interesse for tegneserier. Ante hun hva hun satte i gang da hun begynte å lese Alvefolket høyt for meg som en hvilken som helst annen billedbok da jeg var fire år? Antakelig ikke.

Min mor samler fortsatt på tegneserier og hver gang jeg er hjemme tar jeg en runde i hylla for å sjekke ut nyanskaffelsene. Og hva fant jeg i dag om ikke Husfred av Alison Bechdel. Dermed var dagen staket ut for meg. Den er blitt tilbrakt slik søndager bør tilbringes; i sofaen med en kopp te og en tegneserie på fanget.

Alison Bechdel er mest kjent for tegneserien Dykes to watch out for, som finnes tilgjengelig på nettet her. I 2006 ga hun ut den selvbiografiske grafiske romanen Fun Home, som ble oversatt til norsk under tittelen Husfred – en tragikomisk familiehistorie i 2007. I Husfred forteller Bechdel om sin oppvekst og sin familie, og fokuserer særlig på forholdet til faren og omstendighetene rundt farens død. Da Bechdel gikk på college stod hun fram som lesbisk i et brev til foreldrene. Budskapet fikk blandet mottagelse. Så avslører moren at faren i årevis har hatt affærer med forskjellige menn. Noen måneder senere døde faren i en ulykke som med stor sannsynlighet var selvmord, to uker etter at moren har bedt om skilsmisse. Datteren får aldri hatt noe oppgjør eller oppklaring med sin far. I Husfred gjør et Bechdel et forsøk på å oppsummere historien om sin noe uvanlige familie og hvordan forholdet til faren har vært med på å forme henne som menneske.

Jeg liker Husfred svært godt, og da særlig av tre grunner. For det første er dette en virkelig original selvbiografi. I motsetning til en god del andre dannelsesfortellinger føler jeg at denne forteller noe nytt. Bechdel og hennes familie har en unik historie og boka ga meg mye ny innsikt i hva en familie kan være i tillegg til å være en gripende portrett av Bechdel og hennes foreldre. Jeg synes også at Bechdel forteller historien på en spennende måte. I stedet for å gå fram kronologisk hopper hun fram og tilbake i tid, alt etter hvilke episoder som er best egnet til å illustrere det hun vil fortelle. Dette klarer hun uten at det blir rotete, i stedet former det stoffet på et elegant vis.

Det andre jeg liker er at Bechdel stadig drar inn litterære referanser og trekker paralleller fra sin egen historie til klassiske fortellinger som Ikaros og Ulyssess. Dette klarer hun uten at det virker pretensiøst eller påtatt. Årsaken er at litteraturen og litterære karakterer gjenneomsyrer livet til både far og datter og er også sentralt i forholdet dem i mellom. Litteraturreferanser har en naturlig plass i deres historie. Særlig elsker jeg Bechdels metode for å tilnærme seg temaer ved å slå opp definisjoner i ordbøker, en metode jeg kjenner meg godt igjen i.

For det tredje er fortellingen godt illustrert og boka er i et fint format med behagelig design. Bechdels tegnestil er ren og tydelig, og tross for at deler av boka er litt teksttung, blir den ikke slitsom å lese.

Jeg vil med andre ord anbefale Husfred på det sterkeste. Den er trolig det beste jeg lest av selvbiografiske tegneserier siden Blankets av Craig Thompson.

«Vi stanset et øyeblikk foran haveporten. Syrinenes tid var nesten over; enkelte utgjød ennu i høye, lilla lysekroner sine fine blomsterklaser, men i mange deler av bladverket hvor deres duftende bølger for bare en uke siden frådet, så man nu bare, innskrumpet og sortkantet, et tørt og duftløst skum. Min bestefar viste min far hva som hadde forandret seg og hva som fremdeles var det samme[…]»

Fra På sporet av den tapte tid av Marcel Proust sitert etter utdraget som er gjengitt i Husfred.