Borte fra eventyrland

Mellom juleselskapmaraton og fødsel hadde jeg to dager i romjula uten noe spesielt å bedrive. De brukte jeg til å blant annet å sjekke ut en ny tv-serie. Once upon a time startet denne høsten og ble sendt på norsk tv fra rundt jul. Konseptet er at alle personene vi kjenner fra eventyrene er fanget i vår verden uten å huske hvem de egentlig er, på grunn av en forbannelse kastet Snøhvits stemor, den onde dronningen. Alle bor nå i den samme lille byen, Storybrook, der den onde dronningen er borgermester og den eneste som kjenner til sannheten. Det er helt til adoptivsønnen hennes Henry får en eventyrbok av læreren sin (Snøhvit) og han av den skjønner hva som egentlig foregår i byen. Derfor legger han ut på jakt etter sin biologisk mor og får henne med seg til Storybrook. Emma er nemlig Snøhvit og Prince Charmings datter og er skjebnebest til å bryte den onde dronningens forbannelse.

Utgangspunktet for serien minner meg litt om tegneserien Fables, der eventyrfigurer også lever i eksil i vår verden. Forskjellen er at i Fables har karakterene selv flyktet fra sin verden på grunn av en ond tyrann. Etter å fortløpende ha sett høstens syv episoder er jeg fortsatt nysgjerrig på Once upon a time, men ikke helt overbevist. Jeg liker flere av karakterene og synes at plotet har mange spennende muligheter, men den mangler liksom det lille ektstra for at jeg skal være fullstendig hekta uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som burde vært anderledes. Kanskje er det at karakterene er litt for stereotypiske? Sånn som den er nå føler jeg at Once upon a time kommer i kategorien «helt grei underholdning», men må vokse litt mer for å være en helt original serie som man virkelig blir hekta på. Når det er sagt så er serien absolutt morsom og spennende nok til at jeg nok skal henge med ut sesongen. Særlig spørsmålet om Snøhvit og Prince Charming kommer til å finne sammen igjen og leve lykkelig i alle sine dager er noe jeg føler at jeg bare må få svar på.

 

Distraksjoner

Som med så mange andre ting startet jeg denne bloggen med så mange gode forsetter. Den skulle være ordentlig og seriøs, og jeg skulle ha bestemte temaer og prosjekter å skrive om. Det første prosjektet skulle være leselista jeg postet sist. Så skjedde selvsagt to ting som ofte skjer; så fort man prøver å lage «seriøst prosjekt» ut av noe man sysler med alene på fritida virker det plutselig bare som kjedelig ork. Den andre tingen som skjedde var at jeg selvfølgelig ble distrahert av noe annet. To konkrete ting skjedde: jeg ble syk og var hjemme fra jobb i tre dager. Dette kunne selvsagt ha vært en utmerket anledning til å utvikle min nystartede blogg. I stedet ble jeg fristet av det store tv-monsteret og endte med å se hele første sesong av Battlestar Galactica i ett strekk. Å herregud så hekta jeg ble og fortsatt er. Har ikke vært så besatt av en tv-serie siden Buffy. Etter å ha sett alle sesongene av Buffy et pinlig høyt antall ganger er det fantastisk å ha ny underholdning på de kveldene hvor bøker bare virker tunge og siste utgave av Morgenbladet like gjerne kunne vært et tysk konversasjonsleksikon.

Jeg kommer helt sikkert til å rante mer om BSG senere så la meg heller fortelle om den andre tingen som har distrahert meg i det siste. Den andre tingen er Ali Smith, forfatter. Ali Smith er skotsk, født i 1962 , er ute av skapet lesbe og har skrevet en rekke bøker. Jeg hørte om henne for første gang for noen uker siden på P2s utmerkede bokprogram Boktilsynet. der snakket de om Ali Smiths debutbok, Like, som kom ut i norsk oversettelse på slutten av 2007. Boka ble skrytt opp i skyene av Boktilsynets kritikere og jeg ble overmåte nysgjerrig. Resultatet var at jeg begynte å lese Like omtrent samtidig som jeg begynte å lese bøkene til Miral al-Tahawy som er på min offisielle leseliste. Jeg ble fullstendig oppslukt av Like og de andre bøkene havnet nederst i bunken. Så nok en gang tok en europeisk forfatter over lesingen. Men denne boka er altså strålende og anbefales til alle. Jeg tror til og med at jeg må vie den en egen post hvor jeg virkelig kan legge ut som hvorfor den har reparert min litt skadeskutte leselyst.