Det er grenser for
menneskenes bevegelser
var det siste jeg tenkte
før årstallet forsvant
og datoen gikk til grunne
Ord blir til setninger
hurtig, flyktig, hodekulls
møllvinger, trommestikker
for ingenting er som det skal
og det tanken er til for.
– Tone Hødnebø
fra samlingen Nedtegnelser (2008)
Gårsdagens forfatteraften ble særdeles vellykket. Jeg hadde det veldig gøy med å snakke med Tone Hødnebø, og både hun og publikum har gitt uttrykk for at de syntes det var et bra arrangement. Etter at intervjuet var over fortsatte denne fortreffelige kvelden med litt øldrikking og hyggelig prat med andre kulturbloggere som hadde dukket opp. For den makeløse Bharfot var selvsagt der for å dokumentere begivenhetene. Så her er et bilde fra kvelden for dere som ikke kunne være tilstede på Chateau Neuf i går. Flere bilder finnes på Bharfots Flickr-konto.
Meg til venstre, poet til høyre
Vil bare minne om at det i kveld kl 20.00 blir anledning til å oppleve at den utmerkede poeten Tone Hødnebø leser dikt og blir intervjuet av yours truly. Dette vil foregå i Bokcaféen på Chateau Neuf aka Studentersamfundet i Slemdalsveien på Majorstua. Bokcaféen arrangerer Forfatteraften hver torsdag.
Håper vi ses.
HVA DU ENN SIER
har det allerede skjedd;
alt det jeg prøver å unngå.
Jeg er troende til hva som helst
og spiller ikke rent
men det jeg tenker forfølger meg
som en lømmel eller slyngel
og setter livet på spill
for å gå til grunne
i det klossete og besynderlige.
– Tone Hødnebø
fra samlingen Nedtegnelser (2008 )
DEt VAR NOE med oss
som jeg trodde var enkelt
og skal jeg lyve om det
er det lett å se
hvert sekund kommer tidsnok
og et lykkelig øyeblikk
snur vi ryggen til
for døden angår ikke oss.
-Tone Hødnebø
fra samlingen Nedtegnelser (2008 )
Nå sitter jeg og er plutselig litt glad og nervøs samtidig. I stad ringte en venninne fortalte at hun hadde en avtale om å intervjue poeten Tone Hødnebø på studentersamfunnet på Chateau Neuf i neste uke, men ikke hadde anledning til å gjøre det likevel. Derfor lurte hun på om jeg ville trå til i hennes sted. Etter ca tre sekunders nøling sa jeg selvsagt ja. Hvor ofte får du egentlig sjansen til å møte og spørre ut en forfatter du nærer en dyp beundring for?
Mitt første møte med Tone Hødnebø var på Mono i høst da hun leste fra sin nye diktsamling Nedtegnelser. Jeg falt ganske øyeblikkelig for stemningen i diktene hennes. Raskt etter bar det til biblioteket for å låne mer av poesien hennes. Jeg lå på sofaen og leste med store øyne. Jeg leste enkelte verselinjer gang på gang for virkelig å nyte fullkommenheten i dem. Aldri før har en diktsamling fått meg til å ville rope høyt ut, «Fy faen, så bra!!».
Så fant jeg ut at dette egentlig ikke var mitt første møte med Tone Hødnebø. Den første diktsamlingen jeg noensinne leste var Skitne lille hjerte som er et utvalg av Emily Dickinsons dikt gjendiktet til norsk. Jeg kom over Skitne lille hjerte da jeg gikk på videregående og var på en mine mange turer innom Fredrikstad hovedbibliotek etter skoletid. Jeg tror jeg så boka på en utstilling og plukket den først og femst opp på grunn av tittelen. Så leste jeg hele. Og skjønte at dikt var mye mye mer enn hva jeg hadde fått inntrykk av i norsk timen. Det var en ny verden som åpnet seg. En verden med poesi som var både vakker og litt skummel.
Først nå i høst så jeg at den som hadde gjendiktet disse poetiske åpenbaringene for meg var Tone Hødnebø.
De neste dagene kommer altså til å bli preget av intens poesilesing og oppfriskning av intervjuteknikk. Dere som er interessert i se og høre meg snakke med Tone Hødnebø om dikt og dikting kan komme til BokCaféen på Chateau Neuf torsdag 12. februar kl 20.
Et bibliotek hvor alle satt
bøyd over hverandres tanker,
og vi fikk vite alt om
hva de andre hadde lært seg
som vi ikke ante noe om
fordi vi ikke hadde vært til stede,
og alt som forbauset oss
når vi fikk være alene.
Skulle alt være oppspinn,
den samme tanken om oss?
En lekeplass, og vi falt ned,
en gressmatte der nede
sett fra et punkt høyt oppe
ifra skyene
og så lekte vi i en labyrint
hvor vi skulle finne
en ideologiløs kjærlighet,
den som vi fant på
for at du skulle bli glad;
en natt i en bygning
under et glasstak
har du glemt nøyaktig det samme.
For det som fantes var planløst
elementer som ikke finner sin plass i systemet,
som ikke finner sin plass
og som derfor ikke finnes?
-Tone Hødnebø
fra samlingen Pendel
Det er ikke morgen, det er ikke kveld,
det er ikke dag, det er ikke natt,
det er ikke sommer, og det er ikke høst,
det er ikke vinter og det er ikke vår,
men vinden blåser i trærne og trærne
lar seg rive med. Trærne lar seg rive med.
– Tone Hødnebø
fra samlingen Mørkt kvadrat
En plomme faller fra treet
og treets blader
kan skimtes gjennom solstrålene
Råtner fra midten og ut,
eter av seg selv
I luften virvler støvet opp,
er allerede skygger i et selsomt mørke
Rosene sprenger seg ut, dogget
ligner glass, alt blir forstørret,
men lyset og glansen fra omverdenen
tvinger alt tilbake til seg selv
– Tone Hødnebø
fra samlingen Mørkt kvadrat (1994)
Da jeg i går kveld hadde kommet gjennom kulda, fått påspandert en øl og kapret en stol, la jeg fort merke til at publikummet på Monos litteraturaften var et annet enn sist jeg var der. På debutantaftener er det mange unge som har dratt med seg alle vennene sine. Denne gangen var det bare poeter av den mer etablerte garde som skulle opp på scenen. Og det syntes. Første rad var preget av damer på rundt femti i klær fra Designforum som nippet til vinglassene sine. Vi ungdommen var skjøvet litt mer i bakgrunnen. Helt greit for meg. Om et par tiår kommer jeg til å være en av de damene selv.
Jeg har oppdaget at jeg liker poesikvelder. Jeg liker å sitte og føle på noens stemme, noens ord. Når jeg hører dikt jeg ikke har lest tidligere klarer jeg sjeldent å feste meg ved hva de betyr, hva de egentlig sier. Det blir ikke mening for meg, bare stemninger. Jeg kan ofte si om jeg likte det jeg hørte, men sjeldent hvorfor. Å forklare hvorfor noe poesi får deg til å føle deg bra er like vanskelig som å forklare hvorfor man er forelsket. Man er det bare. Også liker jeg poesikvelder fordi man er stille. Det er noe eget ved å sitte på et vanligvis bråkete utested, omgitt av fremmede og kjente mennesker og være helt stille, respektfullt lyttende. Det føles godt.
Denne kvelden hadde to høydepunkter for meg. Det første var Tone Hødnebø, som innledet kvelden med å lese fra sin nye samling Nedtegnelser. Et perfekt eksempel på det jeg nettopp snakket om. Jeg falt for stemningen i diktene hennes. Mer kan jeg ikke si. Jeg kan komme tilbake til det når jeg har fått lest nedtegnelsene hennes.
Ingvild Burkey var den neste bak mikrofonen. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt så mye om henne før, men jeg hadde snappet om tittelen på den siste samlingen hennes og likte den; Den mest tenkelige av alle verdener. I begynnelsen gjorde jeg motstand mot det Burkey leste. Jeg syntes diktene hennes var for pragmatiske, de hadde ingen flyt, de var bare døde setninger for meg. Men hun leste lenge. Og etterhvert vant diktene meg over, jeg fant en hake å henge meg på, linjene dro meg med, plutselig rørte ordene ved meg likevel.
Øyvind Rimbereid kom så og leste fra Herbarium. Rimbereid ble kanonisert med sin diktsamling Solaris korrigert i 2004. Jeg må ærlig innrømme at jeg la fra meg dette bejublede verket etter ca 2 sider og kommer neppe til å røre det igjen. Heller ikke nå falt jeg for Rimbereids poesi. Diktene i Herbarium virket litt for mye som forelesninger presset inn i dikt. Jeg ble sliten da han leste sidelange dikt om økonomi og Enron og Bill Clinton. Litt mer postitiv ble jeg da han leste det siste diktet, det tredje diktet i samlingen som handler om rosen. Alle som kan skrive et dikt om rosen uten å falle i klisjéfeller får gullstjerne i boka hos meg.
Selv om jeg godt kan stå over Rimbereids poesi, så er jeg begeistret for ham som person. Han virker bare som en skikkelig trivelig kar der han står, og det er ingen tvil om at han har enorme kunnskaper. Heller enn å lese poesien hans får jeg lyst til å spandere en øl på ham og høre ham snakke. Jeg gjorde desverre ikke det. Det nest beste blir vel å ta en øl mens jeg leser essaysamlingen hans , Hvorfor ensomt leve, som virker veldig god.
Deretter var det tid for kveldens musikalske innslag. Finn Coren m/band har gitt ut plata I draumar fær du, hvor de har tolket dikt av Olav H. Hauge. Dette ble kveldens andre høydepunkt. Min kjennskap til Hauge er desverre begrenset, men jeg har likt det lille jeg har lest vært godt. Bandet hadde jeg aldri hørt om og ettersom musialske tolkninger av dikt kan bli så ymse var jeg i utgangspunktet litt skeptisk. Men allerede med de første tonene ble jeg vunnet over. Det var en perfekt framføring av musikk og poesi. Den lille timen de spilte gikk altfor fort. Tre av låtene er lagt ut på Corens *kremt* MySpace-side. Det anbefales på det sterkeste å gi dem en lytt.
Alt i alt; en fortreffelig poetisk aften.
Rullerusks rablerier 