Må man møte døden før man kan sette pris på livet?
Hvis jeg måtte plukke ut bare én tegneserie. Den ene jeg fikk ta med meg på en øde øy, den ene som virkelig har betydd noe for hvordan jeg er som person, som jeg vil anbefale til absolutt alle, som jeg er like glad i nå som da jeg først leste den for over ti år siden. Da kunne det ikke blitt noen andre enn «Death; the high cost of living».
I 1994 ble en klassiker til. Skrevet av Neil Gaiman, tegnet av Chris Bachalo, forord av Tori Amos. Denne lille saken på knappe 90 sider inneholder det du trenger å vite om livet, døden og kjærligheten. Hvis du er helt nede, absolutt totalt nede bånn i bøtta, på kanten av stupet, alt er dritt og du driter i alt for alt og alle driter i deg. Så les denne. Og jeg lover at du vil føle deg bedre. Særlig hvis du drikker litt te og spiser smågodt mens du gjør det.
Sexton er 16 år og i likhet med en annen av mine litterære helter, Kirilov i «De besatte» av Dostojevskij, så vil han ta livet av seg på prinsipielt grunnlag. Han har kommet fram til at livet er meningsløst. Han har det ikke spesielt ille, men han kan heller ikke komme på noe han synes er verdt tid og krefter. Alt er likegyldig. Ergo er det like greit å være død.
Sexton kontemplerer lives mangel på mening mens han står på en haug med søppel på en av dyngene i New York der han bor. Plutselig faller søppelhaugen sammen og han blir fanget under et utgått kjøleskap. Fram kommer hans redningskvinne, Didi. Hun er like gammel som ham, og han får snart vite av Didis nabokone at hun nylig mistet hele familien sin i en bilulykke. Selv forteller hun Sexton at hun er en personifisering av Døden, som kun er på jorden én dag hvert hundrede år for å kjenne hvordan det er å være i live som en vanlig dødelig, slik at hun kan forstå verdien av livene hun tar.
Sexton mener selvsagt at hun er fullstendig sprø, men går likevel med på å tilbringe dagen og kvelden sammen med henne. Vi følger Sexton og Didi i de få timene de får sammen. Vi går på konsert sammen med dem, leter etter hjertet til en udødelig kvinne og flykter fra en ond mann jakt etter evig liv. Vi hører en fin sang, spiser en god frokost og henger i Central Park.
Budskapet i The high cost of living er veldig enkelt og banalt når man oppsummerer det; Livet er verdt så mye nettopp fordi det er begrenset. Vi har bare en kort tid. Så er vi borte. Det gjelder å nyte det mens man kan. Noen ganger har vi det vondt. Men det er nødvendig å kjenne det onde for å vite når vi har det godt. Husk å legge merke til alle de små fine tingene. Som vakker musikk, et smil, en rykende fersk pølse i brød. Vær vennlig og si takk når noen gjør noe hyggelig for deg. Det finnes alltid kjærlighet. Livet er ikke meningsløst. Alt har en ende, både det onde og det gode.
The high cost of living er mitt safety blanket her i livet. Mange andre tegneserier og bøker har i perioder vært pakket ned og stæsjet bort. Men den er alltid med meg. Når jeg har vært deppa har jeg lest den. Når venner har slitt så har jeg lånt den bort til dem sammen med en pose smågodt. Absolutt alle sier at det hjalp. Både tegneserien, godteriet og det at jeg viste at jeg brydde meg.
Hovedpersonen Didi/Death er fortsatt til stor inspirasjon for meg. Med sin ukuelig optimisme, vennlighet og kjærlighet til alt levende. Hun ser det gode i alle, men nøler heller ikke med å si ifra når hun synes folk er urimelige, både mot seg selv og andre. Og som Tori Amos sier om henne i det strålende forordet sitt; «She was the kind of girl all the girls wanted to be, I belive, because of her acceptance of «what is». She keeps reminding me there is change in the «what is» but change cannot be made till you accept the «what is».
Vi har alle litt av Death i oss. Slik at vi virkelig kan leve.
Rullerusks rablerier 