I dag er det fødselsdagen til min store helt Robert Smith. For ca 14 år siden forførte han meg med sin melankolske vakre stemme, evnen til å skrive fengende nydeligtriste sanger, bustete hår og røde leppestift. Og jeg har vært håpløst forelsket siden. Ikke en gang skuffelsen over de siste årenes utgivelser har klart å svekke forholdet vårt. The Cure er fortsatt det viktigste bandet i livet mitt, noe jeg alltid kommer tilbake til, som aldri slutter å være magisk.
En av de første låtene jeg falt for var «Killing an arab» fra albumet Boys don’t cry. Den er inspirert av boka Den fremmede av Albert Camus, dermed måtte jeg selvsagt lese den, og slik fant jeg en av favorittforfatterne mine.
The innocence of sleeping children
Dressed in white
And slowly dreaming
Stops all time
Slow my steps and start to blur
So many years have filled my heart
I never thought I’d say those words
The further we go
And older we grow
The more we know …
The less we show …
The very first time I saw your face
I thought of a song
And quickly changed the tune
The very first time I touched your skin
I thought of a story
And rushed to reach the end
Too soon
Oh remember
Please
Don’t change
So the fall came
Thirteen years
A shiny ring
And how I could forget your name
The air no longer in my throat
Another perfect lie is choked
But it always feels the same
So they close together
Dressed in red and yellow
Innocent forever
Sleeping children in their blue soft rooms
Still dream
The further we go
And older we grow
The more we know …
Emo-dag i dag. Hadde lyst til å skulke jobb, sove lenge, med hodet under dyna. Begynne å røyke igjen bare for å kunne sitte ute på trappa og titte på regnet gjennom røykringene. Drikke litervis med te og lese Tor Ulven.
I stedet gikk jeg til jobb med The Cures Pornography på ipoden. Hun som lærte meg å like The Cure fortalte meg en gang at hun i et helt år hørte på sporet «Siamese Twins» før hun la seg om kvelden. Morbid? Kanskje litt. Jeg omfavner ihvertfall «Siamese Twins» denne morgenen.
Jeg slutter desverre aldri å bli overrasket av kjærlighetens uransakelige veier. Nå snakker jeg ikke nødvendigvis om Sann Kjærlighet, men om alt som kan passere under en løs definisjon av ordet; forelskelse, betatthet, fasinasjon osv. Like sikkert som Murphys lov dukker kjærligheten alltid opp når du minst venter det, der du minst venter det og egentlig når det passer ganske dårlig. Det var ikke nå du skulle bli forelska lissom, du skulle jo nyte sommeren alene, også satse på jobben, også skulle du og bestevenninna di på den reisen, også skulle han jo ikke være sånn. Og så videre og så videre.
Jeg satt bare der og passet mine egne saker. Menn og hjerte/smerte var det siste som var i mine tanker. Men så plutselig var han bare der, dratt inn døra av en felles venn. Vi var alle tre relativt nylig single, så forhold og eks-kjærester ble et naturlig tema. Med sterk overbevisning utbasunerer jeg at jeg inderlig håper at jeg ikke treffer Den Rette i løpet av det kommende året for jeg skal nemlig være Alene og være tilfreds som Uavhengig Kvinne. Så det så. Drittlei mannfolk er jeg. «Men han her virker jo ganske så lovende da», hvisket det baki hodet mitt.
Timene går med videre samtale og snart begynner vi å utveksle disse blikkene som gjør at man forstår at man liker hverandre over gjennomsnittet godt. Det har visst noe å gjøre med at pupillene utvider seg. Jeg er ganske imponert over at noe så subtilt kan være så effektivt som kommunikasjon. Innen vi sa hadet hadde jeg over gjennomsnittlig antall sommerfugler i magen.
Noe fortumlet kom jeg meg hjem. Og kjærlighetens irrasjonalitet fortsetter. Som når jeg pynter meg for ham. Hver dag siden dette møtet har jeg vært ekstra nøye med påkledning og morgenstell. Mens jeg velger antrekk om morgenen lurer jeg på hva han hadde syntes. Dette er komplett idioti da han bor i en helt annen by og det er absolutt null, 0, sjanse for at jeg skal møte på ham på gata eller noe sted som helst. Og hvordan har det seg at når det man ønsker mest i verden er å se strålende og uthvilt ut for sin utkårede så får man ikke sove, men ligger rastløst våken fordi man ikke klarer å slutte å tenke på vedkommende?
Den største irrasjonaliteten her er at jeg virkelig ikke har lyst til å bli forelska nå. Jeg har lyst til å være i fred. Så hvorfor går jeg likevel rundt og smiler og fniser som en annen tulling? Jeg lurer på om det er noen som klarer å snu seg vekk fra en potensiell forelskelse fordi timingen er dårlig? Er kjærlighet og potensielt strålende kjærester noe man gjerne kan avslå fordi det alltid kommer til å ramle inn en ny sjanse? Eller bør man alltid slå til når man kan selv om man kanskje kunne tenke seg å være singel en stund til? Kanskje jeg bare skal lukke øynene og vente på at det går over. Jeg er jo ikke forelska. Ennå.
Som alltid har The Cure en passende låt for anledningen; «Strange attraction»
Alt dette snakket om emo og melankoli har fått meg til å tenke tilbake på mine tenåringsdager. Hvorfor er man som 17-åring fanatisk opptatt av å sitte i timevis i et mørkt rom og høre på sanger om kjærlightssorg og død? Også bøkene. Bjørneboe, Dostojevskij, Camus, Sylvia Plath, Baudelaire og Emily Dickinson ble lest med en intensitet jeg i ettertid finner nesten skremmende. Jeg leste alle The Cure sine tekster med innlevelse og var overbevist om at hver eneste sang var en perfekt refleksjon av mitt eget indre.
Det er noe forførende med melankolien, denne mørke underklangen som henger ved ting. Melankolien lar oss flørte med det dystre, men uten å dra oss under. Melankolien finner vi når vi føler et snev av livslede, av forgjengelighet. Men i stedenfor å dra ut gleden av ting slik depresjonen gjør, gjør melankolien livet enda litt søtere, fordi du vet at det ikke kan vare.
Kanskje er man som ung spesielt fascinert av melankolien fordi man nettopp har begynt å oppdage disse tankene rundt mening, mangel på mening og det forgjengelig ved alt. Når du er ung er alt så intenst, du føler alt så sterkt alltid. Du er overbevist om den du er så forelsket i vil du elske alltid, bestevennene vil alltid være bestevenner. Samtidig er ethvert nederlag en liten apokalypse, ingen blir så dødelig såret som en tenåring. Når du har den første store kjærlighetssorgen sier du at nå dør du. Og det er ikke en overdrivelse, det føles virkelig slik. Det er her mange tyr til kreativiteten. Man skriver og skriver, dikt, brev, en roman, sangtekster, sitter i timesvis med gitaren på fanget og prøver å finne nøyaktig den riktige tonen som skal si alt om hvordan du har det inni sjelen din. Litteraturviter og psykoanalytiker Julia Kristeva har skrevet boka Sort Sol som nettopp handler om hvordan melankolien stimulerer til kreativitet. Hun sier blant annet at kreativiten oppstår fordi vi har en følelse av tap. Å skape mening med tegn er et forsøk på å erstatte det tapte objektet, for slik å fylle tomrommet vi har inni oss.
Nå som jeg er eldre hører jeg fortsatt på mye av den samme musikken, men den snakker ikke lenger til meg på samme måte som før. Noen ganger tar jeg meg selv i savne intensiten i inntrykkene jeg fikk tidligere. Men så husker jeg alt dramaet og alt det selvhøytidelige alvoret som hører ungdommen til. Så setter jeg på den siste plata til Deerhoof og tenker at det er greit å være glad og ta litt lett på ting også. I cd-hylla står det 19 album med The Cure, klare for å tas fram når jeg føler for å vandre på den mørke siden.
For å hylle melankolien har jeg valgt ut fem sanger som er blant mine favoritter innen denne sjangeren.
1 The Smiths – There’s a light that never goes out
Dette er etter min mening den mest perfekte popsangen noensinne skrevet.
2 The Cure – Cold
Låta «Cold»er fra The Cures mest dystre og beste album, Pornography.
3. Jesus and Mary Chain – Nine Million Rainy Days
Noen mener at JMC ble kommers med albumet Darklands. Disse menneskene kan gå i skammekroken. Darklands inneholder fantastisk vakre og melankolske låter, dette er min favoritt blant dem.
4. Siouxie and the banshees – Spellbound
Siouxie Sioux, den tøffeste dama i hele post-punk/goth-klassen
5. Bauhaus – In the flat field
Melankolske, skremmende, morsomme. Du vet aldri helt hvor du har Bauhaus.
Jeg hadde ingen grunn til engstelse. Robert Smith og The Cure oppfylte alle mine håp og forventninger. Det var nærmere tre timer med musikalsk magi. Jeg synes mine helter klarte å heve seg over at lyden i Spektrum er langt fra ideell. Det absolutte høydepunktet for meg var i det siste av tre ekstranummere. Jeg og min venninne som var med hadde hele kvelden snakket om hvor kult det hadde vært om de hadde spilt Fire in Cairo fra Boys don’t cry. Mest av alt fordi den har det morsomste refrenget å synge med til. F-I-R-E-I-N- C-A-I-R-O skulle vi stå og rope. Likevel hadde jeg ikke noe særlig tro på at det ville skje. Fire in Cairo er tross alt en litt obskur låt fra deres eldste album. Men så gjorde de det. Vi spratt opp fra sitteplassene våre og skrek ut vår hjertens fryd: F-I-R-E-I-N- C-A-I-R-O!!! F-I-R-E-I-N- C-A-I-R-O!!!
Den fantastiske begivenheten er selvsagt dokumentert og lagt ut på YouTube. Se, lytt og nyt.
I dag er dagen da en stor begivenhet vil finne sted. The Cure spiller i Norge for første gang på gudenevethvormange år. Ca kl åtte i kveld vil mine helter stå på scenen i Oslo Spektrum (liten intimscene ville selvsagt vært bedre, men man kan desverre ikke få alt man ønsker seg her i livet). The Cure har vært mitt desiderte favorittband siden jeg først hørte dem som 15åring på en litt sliten opptakskassett forært til meg av en venninne som allerede var innviet i The Cures mysterier av Robert Smiths umiskjennelige stemme. Det var kjærlighet ved første gjennomlytting og jeg skulle komme til å høre på den kassetten helt til lyden ble slowmotiongrumsete slik slitte bånd blir (ah, deilige kassettnostalgi). The Cure skulle følge meg gjennom hele videregående, jeg tror nesten det ikke finnes den Cure-låt jeg ikke har et eller annet minne knyttet til av ting som skjedde meg i epoken 15 til 20 år. De siste årene har jeg ikke hørt like ofte på dem, men ingen andre band har nådd opp for å kapre plassen som band nummer 1 i mitt hjerte (selv om Joy Division og PJ Harvey er sterke kandidater).
Jeg fikk se The Cure live for første gang på Arvikafestivalen i 2002. Jeg måtte dra på festivalen i Sverige alene ettersom ingen andre skjønte hvilken fantastisk mulighet dette var. Ikke hadde jeg hørt om så mange avde andre bandene som spilte heller. Det hadde ingen betydning, jeg skulle se The Cure live koste hva det koste ville. I følge andre jeg senere har møtt som også var der, så var ikke konserten all verden. Jeg aner ikke hva de prater om, for jeg syntes det var fantastisk.
Likevel er det med skrekkblandet fryd at jeg ser fram til kveldens konsert. Robert har nå vrengt ut sine klagesanger i nærmere 30 år. Vil stemmen hans være like intens? Vil håret være like stort? Den utsmørte leppestiften like rød? Vil de (skrekk og gru) spille mange låter laget etter 1996?
Jeg vil intenst håpe på det beste og gjøre mitt for å nyte denne kvelden, og vil forhåpentligvis ikke bare lukke øynene og fantasere meg til Drammenshallen i 1987.
Rullerusk er bibliotekar, bokelsker og wannabeforfatter med nerdete og huslige tendenser. Skriver om det som faller henne inn og det som begeistrer henne.
Rullerusks rablerier 