I går tok jeg som sagt turen til Kunst med puls i Fredrikstad for å la Marianne Sundby gjøre ferdig tatoveringen på mitt høyre bein. Fargeleggingen gikk kjappere enn jeg hadde trodd, og etter bare to og en halv time var vi ferdige. Med all fargen på er den enda finere enn jeg hadde trodd. Nå gleder jeg meg innmari til å gå ut i Oslo på musikkfesten som råder i byen i dag og vise fram min nyeste dekorasjon. Må bare huske å ta på høy solfaktor.
I forrige uke tok jeg et par dager fri fra jobb og benyttet denne minivinterferien til å både gå litt på ski og til å få litt mer blekk i huden min. Som sist har jeg satt min fulle tillit til Marianne Sundby på Kunst Med Puls. Jeg har lenge hatt lyst på noe slyngete og blomstrete på leggen, og som alltid kom Marianne fram til en vakker løsning som var akkurat slik jeg ville ha det.
Etter to timer med tegning og fire timer med tatovering var jeg utslitt og måtte gi meg. Men selv om den nå bare er halvferdig synes jeg fortsatt at mitt nyeste kunstverk er fantastisk vakkert og kan stirre på det i minutter av gangen. Nå gleder jeg meg veldig til å gjøre den ferdig om seks uker, og enda mer til temperaturen tillater at jeg kan vise den fram. Heia våren!
I slutten av mars var jeg innom Kunst Med Puls sitt nyetablerte studio i gamlebyen i Fredrikstad. Jeg kom med det noe vage ønsket om en tatovering som skulle være et snirklete mønster som gikk over albueleddet. Jeg og tatovør Marianne Sundby snakket sammen en god stund og jeg ga henne en bunke med bilder av mønstere jeg likte. En stund senere hadde hun et design klart og etter noen tilpasninger kunne jeg forrige tirsdag endelig legge meg ned på tatoveringsbenken. Etter ca fire timer med stikk og smerte var vi ferdige og jeg er utrolig fornøyd med resultatet. Det er en ganske fantastisk følelse å ha ønsket seg en tatovering så lenge, men uten å helt kunne beskrive hva man vil ha, og så tryller et dyktig fagmenneske fram noe som er helt perfekt!
Her er min nyeste kroppsutsmykning (og jeg går selvsagt allerede og drømmer om den neste…):
Jeg tror jeg har et nytt crush gående. Hun heter Kat von D.
Da jeg først så Kat von D som en del av teamet på Miami Ink gjorde hun ikke noe kjempeinntrykk. Jeg har fulgt litt med på Miami Ink etter at jeg oppdaget det på Discovery. Først fordi jeg var fascinert av at det var et program om tatovering, deretter fordi jeg likte å bitche om hvor kjedelige de fleste av tatoveringene var og le av alle som kommer innom og skal ha tatoveringer for å minnes foreldrene sine. Seriøst, hvem er som synes det er en god ide å tatovere et portrett av en eller begge foreldre i stort format på kroppen? Jeg liker min kommende svigermor svært godt. Men å stirre på ansiktet hennes mens jeg er gettin down and dirty med kjæresten min? Trukke det. Hvis denne trenden fortsetter spår jeg mye sex med tskjorte på i mange amerikaneres framtid.
Men Kat fikk altså sparken fra Miami Ink, dro hjem til LA og fikk eget tattoo studio og eget tvshow som nå sist fredag hadde premiere på norsk Discovery. En dobbeltepisode og jeg var hekta. Jeg liker LA bedre enn Miami og jeg liker Kat von D bedre i LA. Hun er tilbake ved sine røtter som er dypt plantet i punkrock, skating og tatovering. Folka i LA er kulere og ikke minst er tatoveringene jeg har sett hittil i showet mye flottere og mer originale enn i Miami Ink. Selvsagt er LA Ink reality-tv med påtatt drama av verste sort, men Kat er veldig sjarmerende og rocknroll-estetikken det pøses på med er så forførende at jeg lar meg rive med.
Det er helt sant at kroppskunst er avhengighetsskapende. Det var hardt å slutte med piercing, men jeg måtte si at nok er nok. Jeg synes piercing er flott, men ikke hvis det dekker mesteparten av fjeset ditt. Men tatoveringer har jeg hittil bare to av. Siden jeg fikk min første tatovering for snart fire år siden har jeg vært besatt av tanken på flere. Likevel har det bare blitt en til på de fire årene. Men det har altså mer med min manglende evne til å bestemme meg for motiv enn mangel på lyst som er årsaken til dette. Men jo mer jeg studerer Kat von Ds fantastiske kroppskunst jo mer lyst får jeg til å kunne sprade rundt med et nytt kunstverk på kroppen til sommeren.
Jeg vet nøyaktig når jeg bestemte meg for at kroppsmodifikasjon var kult. Altså jeg husker ikke nøyaktig klokkeslett og dato, men det var på et politisk møte på St. Croixhuset i Fredrikstad høsten 1997, jeg var 16 år. På møtet kom det en jente fra Oslo, noen år eldre enn meg. To ting gjorde inntrykk på meg; hun delte mitt noe uvanlige fornavn og hun hadde en lang spike stikkende ut av underleppa. Det var første gangen jeg møtte noen som hadde piercing. Altså ordentlig piercing, ikke bare en dobb i nesa eller ring i navlen som de hadde tatt hos frisøren. Og jeg tenkte med en gang at det var det tøffeste jeg hadde sett i hele mitt liv og sånn bare måtte jeg også ha. Desverre var min mor av en annen oppfatning og jeg måtte vente til jeg var 18 for å realisere planen.
Åtte år senere har jeg ni piercinger, to tatoveringer og en scarification. Spørsmålene jeg får relativt ofte (gjerne fra eldre slektninger og kollegaer) er «Jammen hva om du angrer?» og «Hvordan kommer det til å se ut når du blir gammel?» Jeg prøver å få dem til å forstå at disse spørsmålene egentlig ikke er så interessante. Jeg har selvsagt tenkt meg lenge og nøye om før jeg valgte å gjennomføre disse tingene. Jeg gjorde meg helt sikker på at dette føltes riktig ut for meg. Kan det hende at jeg endrer mening om tyve, tredve, førti år? Selvsagt kan det det. Men det går ikke an å leve livet sitt ut i fra hva man kanskje vil synes når man er førti, femti, seksti. Vil tatoveringene mine se slitte og stygge ut på rynkete hud når jeg gammel? Ja, helt sikkert. Men jeg kommer ikke til å være like lekker som jeg er nå når jeg er 70 uansett hva jeg gjør. Og jeg vil heller se tøff og kul ut nå, enn å være litt mindre ulekker når jeg er gammel.
Jeg tok altså min andre tatovering (en stjerne på høyre albue) for noen uker siden, og det blir neppe den siste
Rullerusks rablerier 