Hunger Games, sulten på mer

Et annet av mine nyttårsforsetter er å bli flinkere til å blogge om bøker jeg leser, så her kommer årets første bokmelding.

Mellom slagene i jula slukte jeg  med stor iver The Hunger Games, den første boka i en trilogi av Suzanne Collins. Jeg har stadig hørt om disse bøkene og alt jeg har hørt har vært sterke anbefalinger. Og nå hiver jeg meg på den bølgen. Dette er bra greier!

Hovedpersonen er 16 år gamle Katniss. Handlingen foregår i landet Panem som befinner seg i det som en gang var USA. Panem består av tolv distrikter og hovedstaden Capitol. Mens hovedstaden er rik er de fleste av distriktene fattige. Katniss bor i Distrikt 12 som driver med utvinning av kull og er det fattigste av dem alle. Før han døde i en gruveulykke lærte faren henne å bruke pil og bue, og Katniss holder liv i moren og lillesøsteren med ulovlig jakt i skogen utenfor distriktet.

Hvert år blir to ungdommer, ei jente og en gutt, fra hvert distrikt plukket ut til å slåss til døden på en arena til kun en vinner står igjen. Dette er turneringen som blir kalt The Hunger Games.

Lillesøsteren til Katniss blir plukket ut i lotteriet og Katniss melder seg frivillig til å dra i hennes sted. Hun blir sendt til Capitol, hvor folk har alvorlige problemer som hvilken hudfarge som er in for tida (magenta eller ertegrønn?). Deretter blir hun sendt videre til Arenaen (ikke som Colosseum, men et stort område) hvor hun må bruke alt hun har lært om overlevelse.

Boka framstiller en brutal verden, der landets syke tilstand kommer best til syne i dødslekene. Noen av ungdommene viser ingen nåde og hiver seg ut i brutaliteten, mens andre kjemper for å bevare sin menneskelighet og verdighet under de umulige forholdene. Collins fikk visstnok ideen til boka ta hun satt og zappet på tv og så både scener fra realityserier og krigen i Irak om hverandre.

The Hunger Games er først og fremst utrolig spennende. Da jeg nærmet meg slutten måtte jeg sitte oppe til kl halv tre på natta og lese ut boka før jeg kunne klare å sovne. Den er også godt skrevet og gir oss karakterer som er komplekse og sanne nok at man virkelig bryr seg om dem.

Trilogien går under betegnelsen ungdomsbøker, men det er ingen grunn til at voksne ikke kan få fullt utbytte av å lese dem.

Nå er jeg et stykke over halvveis i bok nummer 2, Catching fire. Foreløpig er den også veldig lesverdig om enn ikke like intens som den første boka. Likevel må jeg hele tida kjempe mot fristelsen til å smuglese siste side.