Mange mener på at tegneseriebransjen er dominert av menn og at de fleste tegneserier befolkes av sterke menn, mens damene mest er tilstede som pynt og «love interest». Jeg mener at de mange interessante damene er der hvis man bare ser etter. Jeg begynte å lese tegneserier da jeg var 4-5 år og har ikke hatt noen problemer med å finne kvinnelige rollemodeller å se opp til gjennom oppveksten. Derfor vil jeg gjerne presentere de fremste blant dem, i kronologisk rekkefølge.
Nightfall – Elfquest, eller Alvefolket som den heter på norsk, har ene og alene skylden for at jeg ble hektet på tegneserier. Foreldrene mine leste den høyt for meg da jeg var i barnehagealder og jeg var fanatisk opptatt av disse alvene og deres eventyr. Min største drøm var å bli en alv og bo i et tre og ha en ulv som følgesvenn. Skarpegg, ulverytternes leder, var min stor helt. Den jeg identifiserte meg mest med av jentealvene var Skumring (Nightfall). Hun var en fryktløs jeger, Skarpeggs lojale venn og sammen med Røde Lanse som vel er stereotypien på myk mann.
Modesty Blaise – definitivt actionheltinne nummer en. Hun er tidligere krimdronning som nå kjemper det godes sak. Kunnskapsrik, streetwise, livsfarlig og sexy. Hard mot de harde og omsorgsfull ovenfor de snille og svake. Hun har mange elskere, men bare en livsledsager; hennes trofaste venn Willy Garvin. Hvem vil ikke være som Modesty?
Yoko Tsuno – av japansk opprinnelse, utdannet elektroingeniør og bosatt i Frankrike. Sammen med sine venner Victor og Pol drar Yoko rundt i verden og ut i verdensrommet og opplever eventyr. Sylskarp intelligens, bein i nesa og alltid klar for å hjelpe venner i nød.
Storm – Ororo aka Storm i X-men var også en stor favoritt. Ororo er en mutant som kontrollerer luftens elementer og dermed kan gjøre kule ting som å fly og skape storm. Dr. Xavier rekrutterte henne til X-Men som hun i senere ble leder av. Storms nære forhold til naturen, den kule klesstilen og hennes evne til å fly var hovedårsakene til at hun ble min yndling blant heltene i X-Men. (Og det må sies at Halle Berry ikke engang er nærheten av fylle rollen som Storm i X-Men-filmene. Fysj).
Death – jeg var kanskje 16 da jeg oppdaget Neil Gaimans tegneserie om Death, storesøsteren til Sandman. Hun ble først introdusert som en karakter i Sandman, så fikk hun to egne album; The high cost of living og The time of your life. Som en av mange sortkledde piker trykket jeg Death til mitt entusiastiske unge bryst. Siden har hun fulgt meg som en trofast følgesvenn og oppmuntrer. Hver gang jeg har følt meg motløs ovenfor livet har jeg kunnet sette meg ned med The high cost of living, og hver gang ville jeg føle meg bedre. Deaths humor, sjarm, kjærlighet til alle mennesker og ikke minst hennes livsfilosofi ville uten feil få meg til å slutte å føle at min eksistens var fullstendig meningsløs. Nå som jeg er eldre og betraktelig mer fargerik i klesveien er Death fortsatt en karakter jeg etterstreber å likne.
Rullerusks rablerier 