Tegneserietorsdag presenterer: Water Baby

På min forrige tur på Outland plukket jeg med meg et nytt verk fra Ross Campells hånd. Campbell er mannen bak den høyt elskede Wet Moon, som jeg har anbefalt tidligere. Denne enkelthistorien heter Water Baby, og i kjent stil inneholder den tøffe og hardtslående jenter med mye kroppskunst og forkjærlighet for metal, kjærlighet, sex, drama, action og småbisarre hendelser.

Brody er en superkul surfejente som tilbringer tiden på stranda sammen med bestevenninnen Lousia. Helt til en dag da en hai svømmer innpå henne, tar en jafs og spiser halve venstrebenet hennes. Nesten et år etter har Brody begynt å komme til hektene, selv om beinprotesen fortsatt gnager og gjør henne grinete. I tillegg har hun mareritt om den store haien. Hun orker ikke være i vann, hun kan kan knapt nærme seg et badekar, langt mindre havet. Det er sommerferie og Louisa bor hjemme hos Brody for å hjelpe henne. Så dukker Brodys ekskjæreste Jake opp. Han sier han trenger et sted bo en liten stund og flytter inn på sofaen til venninnene. Etter å sett ham spise opp all maten deres, flørte med Louisa og gå på fylla for så å kaste opp over hele stua deres, får Brody nok. Hun bestemmer sg for å kjøre Jake hjem til foreldrene i New York, og dermed drar de tre ut på en begivenhetsrik road trip.

Water baby er en kul og røff fortelling som vanlig illustrert med flotte tegninger fra Campells hånd. Og som alltid handler det om å få fotfeste som den personen man er, vennskap og kjærlighet. Brody må finne ut av sin nye livssituasjon og nye usikkerhet, og vennskapet mellom henne og Lousia blir satt på diverse prøver. Jeg synes ikke den helt når opp til samme nivå som Wet Moon, men Water Baby er en gankse sjarmerende historie.

Water Baby er utgitt på tegneserieforlaget Minx, en underavdeling av DC Comics, som har tenåringsjenter som målgruppe. Andre gode serieskapere, som Brian Wood og Andi Watson har også gitt ut serier på forlaget. Jeg synes dette forlaget er et utrolig bra tiltak, en fin motvekt til all rosakulturen som omringer unge jenter. I tillegg er flere av disse seriene fin lesing for oss store jenter. Og Water Baby er blant de mest strålende av dem.

Tegneserietorsdag presenterer: Spooked

For to uker siden anbefalte jeg Wet Moon, skrevet og tegnet av Ross Campbell. Omtrent på samme tid som han startet opp Wet Moon illustrerte Campbell en annen gotisk fortelling. I Spooked, skrevet av Anthony Johnson, befinner vi oss ikke i de varme og fuktige sørstatene, men i det kalde og regnfylte London, hvor makabre ting holder på å skje.

Emily Spook er en ung kunstmaler på randen av gjennombrudd. Det eneste problemet er at hennes kilde til inspirasjon er borte. En kilde hun ikke kan fortelle noen om. Emily har nemlig siden hun var liten hatt spøkelser i hodet. Uten at hun vet hvorfor hender det at døde menneskers sjeler oppholder seg i hodet hennes en stund før de drar videre til hvor de enn skal. Men nå er det lenge siden noen har vært på besøk. Og som alltid skal man være forsiktig med hva man ønsker seg. For når et nytt spøkelse inntar Emilys sinn er det et mordoffer hun har med å gjøre.

Ikke bare har Simon blitt myrdet, men i livet var han involvert i magi. Simon er overbevist om at dette er grunnen til at han ble drept og ber Emily om å oppsøke de andre i magikergruppen hans for å advare dem. I begynnelsen tror de andre medlemmene ikke på Emily, men etterhvert blir de overbevist. Og så dukker det opp flere lik i ganske grotesk tilstand. Emily allierer seg med en av politietterforskerne for å finne ut av saken. I tillegg får hun andre ting å tenke på når hun får tilbud om å holde en stor utstilling som kan bli hennes store gjennombrudd som kunstner.

Spooked er spennende lesning. Jeg ble engasjert i Emilys liv og karriere, Simons triste skjebne og i de stadig mørkere og skumlere mordmysteriene, med nok overraskende vendinger til å stadig øke spenningen. Det eneste jeg har å utsette på Spooked er at løsningen som kommer på slutten var litt søkt og kommer ganske brått ut av ingenting. Jeg ble liksom sittende og tenke «Huh?» og måtte lese siste del om igjen. Historien kunne altså gjerne vært lenger, slik at siste del kunne vært mer utbrodert. Men opptil da var det spennende og underholdende lesning, som lett kan anbefales til de som liker gotiske grøss og litt svart magi, og ikke minst fabelaktige tegninger.

Tegneserietorsdag presenterer: Wet Moon

Jeg tenker stadig at jeg skriver for lite om tegneserier. Og i følge pollen jeg lagde er det flere andre som mener der samme. Derfor har jeg nå tenkt til å ha en ukentlig spalte. Hver torsdag framover vil det være en omtale av en tegneserie å finne her på bloggen. Nye, gamle, klassikere og mer obskure saker.

Før helga tok jeg turen til Outland for å kjøpe det nye nummeret av Fables, og jammen ventet ikke en annen gledelig overraskelse på nyheter-hylla; et nytt nummer av Wet Moon, det femte i rekken.

Den lille byen Wet Moon skiller seg antakelig ut fra andre småbyer i det sørlige USA. Andelen av befolkningen som har sorte klær, piercinger, tatoveringer, deformerte kropper, kunstneriske anlegg og bifile tendenser er uvanlig høyt. Men slik er det i Ross Campbells gotiske tegneserieunivers, hvor man kan boltre seg i mystikk, absurditet og drama.

Blant disse gotiske beboerne av Wet Moon er Cleo og vennene hennes. Historien starter i det Cleo skal begynne på det lokale colleget i hjembyen og flytter inn i en av studentboligene på campuset. Hun deler kjøkken og stue med den blaserte Nathalie og litt underlige Malady. Cleo får vite at jenta hun erstatter har forsvunnet på mystisk vis. Men hun har andre ting å bekymre seg for. Cleos høye og mørke ekskjæreste dukker stadig opp så hun må flykte vekk. I tillegg er det utvikling til drama i vennegjengen, og så møter Cleo en nye jente som får henne til å stille spørsmålstegn ved sin egen hittil heteroseksuelle identitet.

Wet Moon får etterhvert et ganske omfattende persongalleri som alle vikler seg inn i utfordringene knyttet til vennskap, kjærlighet, sjalusi og bitre oppgjør i soft ball.

Etterhvert som handlingen skrider fram gjennom de nå fem albumene har både tegnestilen og handlingen endret karakter. Begger deler starter ut ganske realistisk, for å så bevege seg i nye retninger. Tegnestilen endrer seg til å bli mer manga-aktig og stilisert. I begynnelsen var jeg ikke så begeistret for dette, men nå har jeg gått over til å synes det er litt spennende å se tegningene endre seg fra album til album.

Handlingen går stadig mer i retning av det fantastiske med hint av film noir. Plutselig har vi både en slags superhelt som dukker opp og beskytter jenter som blir overfalt på natta og en mulig voldelig psykopat. Jeg synes det er gøy at Campbell forsøker å utvikle serien og gjøre den til noe mer enn bare ungdomsdrama, selv om han definitivt har beholdt de elementene og.

Serieskaper Ross Campbell har fått mye ros for å tegne jenter som ikke er stereotypisk pene. I Wet Moon kommer karakterene i alle størrelser, og det vises at jenter som ikke er høye og supertynne også kan være vakre. Campbell skal også ha kudos for å tegne mennesker som ser ulike og unike ut, i stedenfor å bare endre på hårfrisyre (merker at dette har blitt en kjepphest for meg).

Selv hyller jeg Wet Moon, eller kanskje først og fremst tegnekunsten til Ross Campbell, ved å ha et bilde av Cleo som bannerbilde her på bloggen.

Wet Moon er full av gotisk sjarm og med passelige mengder romantikk, drama&intriger, samt en god dose mystikk og grøss. Og alt nydelig illustrert. For meg er i alle fall dette en uimotståelig kombinasjon. Wet Moon; et sted vel verdt å besøke. Husk å pakke med naglebelte, rosa hårfarge og et Cannibal Corpse-album.

Girl power comixx

Det herjer en feministdebattfeber i bloggosfæren for tida. Jeg har ikke orket engasjere meg eller en gang giddet å lese noe særlig av innleggene. Jeg er så ufattelig møkkalei diskusjonen om hva en feminist er, hvem som egentlig er feminister blablabla. I stedenfor sånn kjedelig «er du gucci-feminist eller livmorfeminist»-prat vil jeg være mye mer konstruktiv og fortelle hvilke inspirerende tegneserier dere kan lese.

5 på topp girl power-tegneserier

Strangers in paradise

Dette er den store «jeg kan ikke tro at en mann har skrevet dette» sagaen om to vanlige/uvanlige kvinner (og noen menn). Francine og Katchoo er noenogtjue, bor sammen og har vært venninner siden high school. Når de møter kunststudenten David og skumle folk fra Katchoos fortid dukker opp begynner ekstraordinære ting å skje. Serien er for omfattende til å la seg oppsummere her, men kort sagt handler den om kjærlighet, både den vennskapelige og romantiske sorten. Det handler om kjærlighet som dukker opp der du minst ventet det og på måter og i skikkelser du overhodet ikke ventet deg. Og om hvordan det av og til er en lang reise fram til det stedet der man vil være sammen med den man vil være med.

Strangers in paradise er rett og slett fantastisk. Et must å lese for alle som er opptatt av meningen med livet, kjærlighet og tegneserier.

Vamps

5 kvinnelige biker-vampyrer som herjer seg gjennom statene på jakt etter hevn, sex og ferskt blod. Det er essensen av Vamps. Elaine Lee står bak denne lille perlen fra 90-tallet. I åpningen kjører de fem vampyrdamene en stake gjennom gjennom hjertet til mesteren sin. Dermed er de frie til å gjøre som de vil og ikke være mesterens lille harem. 5 harleyer senere er de ute på veien og søker etter det gode livet, og etter hevn. Gjengens leder, Howler, vil ha hevn på de som tok fra henne barnet hennes når hun levde. Samtidig er tvillingsøsteren hennes på sporet av gjengen sammen med en etterforsker som skal løse mysteriet angående alle de blodløsene likene som stadig dukker opp. Drama og voldsomheter følger.

Dette er en fortelling med blod, vold, sex, gambling, motorsykler, alkohol og ikke minst fem hotte damer som ikke eier skrupler. Meget oppbyggelig for moralen til oss lovende unge piker med andre ord.

Questionable Content

Min desiderte favorittwebcomic. Hovedpersonen er strengt tatt Marty, en forsiktig og usikker indierocktype, men resten av persongalleriet har også etterhvert sterke roller. Og dette persongalleriet består stort sett av tøffe og kule jenter som ikke er redd for å komme med skarpe replikker, tømme en whiskeyflaske eller diskutere biseksualiteteten sin.

Questionable Content har karakterer med skikkelig personlighet, er veldig morsom og har som et av sine hovedbudskap at man skal behandle damer med skikkelig respekt. Synes noen burde gi skaperen Jeph Jacques en feministpris eller noe (ok, det høres bare døvt ut, men kanskje spandere en øl på ham og skryte litt av tatoveringene hans da).

Wet Moon

Ross Campbells fabelaktige verk om en gjeng med gothchicks down in the dirty south. Hovedpersonen Cleo og vennene hennes bor i den lille byen Wet Moon hvor de har begynt på første året på college. Dette er en veldig søt og kul tegneserie om dannelsesreisen til noen kule, men forvirra jenter som har piercing, tatoveringer, gothmetal og unaturlige hårfarger i fokus. Skulle ønske denne hadde eksistert da jeg var 15.

Ekstra kudos til Ross for å tegne skikkelige pene jenter som er langt i fra radmagre.

Møkkajentene

Er det flere enn meg som savner Møkkajentene på nest siste side i Morgenbladet? Kebbelife kan finne seg en annen avis, jeg vil ha ny dose med Møkkajentene hver fredag! Jeg tror mitt første møte med Møkkajentene var albumet Varmere, kaldere, varmere, kaldere. Et anmeldereksemplar ankom redaksjonskontoret til Under Dusken (studentavisa i Trondheim, hvor jeg jobbet en gang i tiden). En av unggutta av typen «jeg elsker å snakke om hvor tøff jeg er som drikker whiskey mens jeg leser Bukowski og er jeg ikke kul som kan sitere Nietzsche» plukket det opp. Reaksjonen lot ikke vente på seg: «Hehe, øh. De snakker om mensen og sånt, hø. Ææsj..». Bedre kvalitetsstempel trenger du ikke.

New Look

Da var det igjen tid for fornying her på skravlebloggen. Jeg begynte å se meg litt lei på den forrige designen så nå prøver vi en annen. Med customized header og alt. Bildet jeg har valgt å la trone øverst på bloggen er av Cleo, hovedpersonen i den flotte tegneserien Wet Moon, som blir laget av Ross Campbell. Jeg tror jeg liker den nye looken, særlig fordi den blir litt ryddigere og mer oversiktelig. Også så fint bilde da (kjenner jeg meg selv rett så vil det bli byttet ut en del). Håper dere også liker det dere ser.

Cleo, min sexy antihelt

Jeg tar meg selv i å lese Wet Moon om og om igjen. Hittil har det kommet tre volum av serien som er skrevet og tegnet av Ross Campbell. Jeg ble desverre litt skuffet over det siste volumet. Det er lite framdrift i fortellingen og Campbell har gitt hovedpersonen Cleo store mangaøyne, noe som ser ganske malplassert ut i det som ellers er en flott og original tegnestil.

En bekjent som lånte tegneserien av meg sa etter å lest dem at han forsto hvorfor jeg likte den; karakterene ser jo ut som meg.. :) Jeg vet ikke heelt om det stemmer. Det er i hvertfall mange år siden jeg sluttet å gå i lakkbukser, svarte blonder og naglehalsbånd til daglig. Uansett, jeg skriver bare dette for å ha en grunn til å poste noen fine bilder på blawghen min. Skulle gjerne sagt noe mer inspirert om serien, men det må bli en dag jeg ikke er fullt så trøtt.