På mandag så jeg Rambo: First Blood for første gang. En liten oppsummering for de som ikke har sett den: John Rambo er en Vietnam-veteran som er på vandring gjennom fedrelandet sitt og havner i en småby i nordvest. Den lokale sheriffen er ikke glad for å få en rufsete, smårar løsgjenger inn i byen sin og prøver å jage ham ut av byen. Rambo nekter å dra, blir fengslet og får særdeles uvennlig behandling av politiet. Han rømmer ut i skogen og med sine ekspertkunnskaper om krig og overlevelse starter han sin egen lille krig mot politiet og hæren når de følger etter ham.
En ting som slo meg var at Rambo må være det ultimate forbilde for punkere og andre anarkister. Rambo løper rundt i skogen, fullstendig selvforsynt, fanger sin egen mat, bruker det lille han har og det han finner til klær og verktøy. Han gjør opprør mot det etablerte samfunnet som støter ham fra seg fordi han ikke passer inn i det konforme A4-livet de har som ideal. Han er trent i adlyde autoriteter, men nå har han sett gjennom maktas hykleri og slår tilbake. Han denger opp ignorante uniformskledde kjipinger like lett som andre spiser smågodt. Eat your heart out, Stein Lillevolden!
Jeg blir aldeles ikke overrasket om punkere har jevnlige filmkvelder hvor de sitter og jubler hver gang Rambo tar knekken på en av politimennene som lusker gjennom granskogen. For hvert slag og for hvert skudd vokser den sorte anarkistiske flammen i de bleke brystkassene deres. Etterpå drar de ut i skogen og øver seg på å hoppe fra gren til gren og å drepe kaniner med tennene, på jakt etter friheten.
Gi mannen et naglebelte.
Rullerusks rablerier 