Polly Jean

svart hår flyter i vannet
rød leppestift flyter utover
stemmebåndet
hjerteklaffene stønner
uh huh her, uh huh her
blodårene presser seg ut under
fingerneglene
danner edderkopparmer som kryper
bortover gulvet, slår en streng på
gitaren sier
uh huh her, uh huh her
åpner det hjerteformede skrinet
og er dette kjærlighet, er dette kjærlighet som jeg føler
klatret over fjell, reist over hav, slengt ut av himmelen
for å bringe deg denne kjærligheten
for å bringe deg denne kjærligheten
hun ble født ute på heia
nei, hun ble født ute i ørkenen
bare hvite edderkopparmer, svart hår og røde lepper
kysser gitarstrengen
revner
uh huh her, uh huh her

.

Høstmusikk Vol 2.3

Sist tirsdag var det høstjevndøgn, dagen da natta er like lang om dagen. Lys og mørke er i likevekt. Herfra blir det bare svartere. Denne markeringen av årstidens gang blir hvert år feiret på en spesiell måte her i Oslo; lysvandring langs Akerselva. Dette er høstens høydepunkt for meg. Min vanlig spaserrute langs elva fra Sagene og ned mot Grünerløkka er plutselig blitt til en magisk vandring full av flakkende lys, sang, performancekunst, gjøgling, kunst og mystiske lysinnstallasjoner.

Jeg gleder meg til å vandre på fakkelopplyste elvestier i kveld. Det blir høstmagisk. Og vi varmer selvsagt opp til dette med litt høstmusikk.

Emily Jane White – «Dark undercoat»

Pj Harvey – «When under ether»

Siouxsie and the Banshees – Sick child

Bach – Goldberg Variations: Aria (Glenn Gould)

Loreena McKennit – «The mummer’s dance»

a woman, a man

Jeg kom meg på Rockefeller på søndag og fikk sett PJ Harvey og John Parish opptre. Hele dagen hadde jeg sittet og hørt på det nye albumet deres, samt «Dance Hall at Louse Point» fra 1996. Ingen av albumene har egentlig overbevist meg helt. Jeg syntes «A Woman A Man Walked By» var ok, og jeg digger jo alltid stemmen til PJ, men jeg var ikke spesielt imponert ellers. Jeg dro først og fremst på konserten for å oppleve min store hetlinne live enda en gang og hadde ikke kjempeforventninger hva musikken angikk.

Heldigvis tok jeg grasalt feil. På scenen ble låtene som jeg hadde betraktet som litt for tynne og innholdsløse løftet opp til et intensitetsnivå som fikk øynene til å sperres opp, tærne til å krølle seg og hjertet til å banke hardere. Opplevelsen var kort intens. I knappe en time og et kvarter spilte de. Men det var nok til å få meg til å sveve på skyer ut av lokalet. PJ Harvey har nok en gang bevist at hun fortjener gudinnestatusen hun har i livet mitt.

La oss danse

2008 var et fantastisk konsertår for meg. Jeg fikk sett tre av mine absolutt største helter live her i Oslo; The Cure, PJ Harvey og Leonard Cohen. Alle tre konsertene var fantastiske magiske øyeblikk, minner for livet. Derfor holdt jeg på å nesten ikke tro det da jeg fikk høre at PJ Harvey skal spille her igjen allerede i år. 10. mai inntar hun Rockefeller i selskap med John Parish. I 1996 ga de ut albumet Dance Hall at Louse Point sammen, og nå har de funnet hverandre igjen.

Jeg har billetter. Jeg gleder meg endesløst.

Liveopptak fra 1996 med PJ som framfører låta «That was my veil» som finnes på Dance Hall at Louse Point. Litt dårlig lyd- og bildekvalitet, men pytt.

Jeg har tidligere skrevet om mitt forhold til PJ Harvey.

Jeg kan vel drømme

Er det bare jeg som ennå ikke helt har kommet over at PJ Harvey og Nick Cave slo opp? De var det ultimate eksentrisk-melankolske rocker-paret og jeg vil ha dem sammen igjen! Bare se hvor perfekt nydelige de er sammen når de synger «Henry Lee». sukk…

This is love

Jeg har ikke bare sommerfugler i magen. Jeg har sommerfugler i hele meg. Det kribler og kiler absolutt overalt. I kveld spiller min heltinne og gudinne PJ Harvey i Den Norske Operaen. Og jeg skal være der og se henne for første gang, mer enn ti å etter at jeg oppdaget den fantastiske musikken hennes. Mitt første musikalske møte med Polly Jean har jeg allerede skrevet om her.

Jeg er desverre altfor ør av forventning til å kunne skrive noe velformulert om hvor fantastisk jeg synes PJ Harvey er og hva musikken hennes betyr for meg. Jeg vil bare si at jeg gleder meg, gleder meg, gleder meg, gleder meg, gleder meg, gleder meg!!!

To bring you my love

Det har skjedd så mye annet de siste dagene at jeg nesten helt har glemt å blogge om forrige ukes absolutte største gladmelding: PJ Harvey spiller i Operaen i Bjørvika 19. juni, og jeg og en god venninne har billetter. Det kan se ut til at 2008 skal bli året som gjør godt for skuffelsene 2001 førte med seg. 2001 var nemlig året da jeg pga pengemangel og for lange avstander i tur og orden gikk glipp av The Cure på Roskilde, PJ Harvey på Rockefeller og Depeche Mode i Spektrum. Var jeg bitter? Å jada. Men skjebnen smiler til de som ikke fortviler. I februar fikk jeg se The Cure (for andre gang til og med!) og nå står PJ Harvey for tur.

Jeg var 15 år da jeg oppdaget PJ Harvey. Husker ikke hvordan, men jeg hadde på et vis snublet over låta «To bring you my love» fra albumet med samme tittel. Jeg var helt oppslukt av den og benyttet en hver anledning til å gå innom platebutikken for å høre på sangen på repeat. Ettersom mine lommepenger sjelden strakk til å kjøpe en cd til den horrible prisen av 179 kr og dette var en del år før nedlasting av musikk var mulig ble det mange besøk i platebutikken. Så mange at han som var daglig leder kommenterte det. Han var ikke uvennlig, men jeg ble likevel dødelig flau. Jeg kom ikke tilbake før jeg hadde hatt bursdag og endelig hadde penger til å kjøpe det etterlengtede albumet. Til min store ergelse var ikke daglig leder på jobb den dagen, jeg hadde gledet meg til å vise at nå var det slutt på snyltingen. To bring you my love var mitt til odel og eie.

Mer enn ti år og et større antall gjennomlyttinger senere får jeg fortsatt frysninger hver gang jeg hører «To bring you my love». Jeg elsker hvordan den starter helt rolig, du hører den nesten ikke. Så bli lyden sterkere og du blir dratt inn av de enkle og manende tonene fra gitaren. Så kommer stemmen til Polly Jean inn. Og den er så rå, så naken, den blir nærmest tvunget ut av strupen hennes. Du tenker «ja, selvsagt», du tror henne når hun synger:

Climbed over mountains
Travelled the sea
Cast down off heaven
Cast down on my knees
I’ve laid with the devil
Cursed god above
Forsaken heaven
To bring you my love

På slutten toner et orgel rolig ut og du føler at du endelig kan slippe pusten igjen. Gradvis går gåsehuden bort. Men sangen har gjort noe permanent med deg.

Polly Jean Harvey