Mellom juleselskapmaraton og fødsel hadde jeg to dager i romjula uten noe spesielt å bedrive. De brukte jeg til å blant annet å sjekke ut en ny tv-serie. Once upon a time startet denne høsten og ble sendt på norsk tv fra rundt jul. Konseptet er at alle personene vi kjenner fra eventyrene er fanget i vår verden uten å huske hvem de egentlig er, på grunn av en forbannelse kastet Snøhvits stemor, den onde dronningen. Alle bor nå i den samme lille byen, Storybrook, der den onde dronningen er borgermester og den eneste som kjenner til sannheten. Det er helt til adoptivsønnen hennes Henry får en eventyrbok av læreren sin (Snøhvit) og han av den skjønner hva som egentlig foregår i byen. Derfor legger han ut på jakt etter sin biologisk mor og får henne med seg til Storybrook. Emma er nemlig Snøhvit og Prince Charmings datter og er skjebnebest til å bryte den onde dronningens forbannelse.
Utgangspunktet for serien minner meg litt om tegneserien Fables, der eventyrfigurer også lever i eksil i vår verden. Forskjellen er at i Fables har karakterene selv flyktet fra sin verden på grunn av en ond tyrann. Etter å fortløpende ha sett høstens syv episoder er jeg fortsatt nysgjerrig på Once upon a time, men ikke helt overbevist. Jeg liker flere av karakterene og synes at plotet har mange spennende muligheter, men den mangler liksom det lille ektstra for at jeg skal være fullstendig hekta uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som burde vært anderledes. Kanskje er det at karakterene er litt for stereotypiske? Sånn som den er nå føler jeg at Once upon a time kommer i kategorien «helt grei underholdning», men må vokse litt mer for å være en helt original serie som man virkelig blir hekta på. Når det er sagt så er serien absolutt morsom og spennende nok til at jeg nok skal henge med ut sesongen. Særlig spørsmålet om Snøhvit og Prince Charming kommer til å finne sammen igjen og leve lykkelig i alle sine dager er noe jeg føler at jeg bare må få svar på.
Rullerusks rablerier 