Tegneseriefredag presenterer: Death; the high cost of living

Må man møte døden før man kan sette pris på livet?

Hvis jeg måtte plukke ut bare én tegneserie. Den ene jeg fikk ta med meg på en øde øy, den ene som virkelig har betydd noe for hvordan jeg er som person, som jeg vil anbefale til absolutt alle, som jeg er like glad i nå som da jeg først leste den for over ti år siden. Da kunne det ikke blitt noen andre enn «Death; the high cost of living».

I 1994 ble en klassiker til. Skrevet av Neil Gaiman, tegnet av Chris Bachalo, forord av Tori Amos. Denne lille saken på knappe 90 sider inneholder det du trenger å vite om livet, døden og kjærligheten. Hvis du er helt nede, absolutt totalt nede bånn i bøtta, på kanten av stupet, alt er dritt og du driter i alt for alt og alle driter i deg. Så les denne. Og jeg lover at du vil føle deg bedre. Særlig hvis du drikker litt te og spiser smågodt mens du gjør det.

Sexton er 16 år og i likhet med en annen av mine litterære helter, Kirilov i «De besatte» av Dostojevskij, så vil han ta livet av seg på prinsipielt grunnlag.  Han har kommet fram til at livet er meningsløst. Han har det ikke spesielt ille, men han kan heller ikke komme på noe han synes er verdt tid og krefter. Alt er likegyldig. Ergo er det like greit å være død.

Sexton kontemplerer lives mangel på mening mens han står på en haug med søppel på en av dyngene i New York der han bor. Plutselig faller søppelhaugen sammen og han blir fanget under et utgått kjøleskap. Fram kommer hans redningskvinne, Didi. Hun er like gammel som ham, og han får snart vite av Didis nabokone at hun nylig mistet hele familien sin i en bilulykke. Selv forteller hun Sexton at hun er en personifisering av Døden, som kun er på jorden én dag hvert hundrede år for å kjenne hvordan det er å være i live som en vanlig dødelig, slik at hun kan forstå verdien av livene hun tar.

Sexton mener selvsagt at hun er fullstendig sprø, men går likevel med på å tilbringe dagen og kvelden sammen med henne. Vi følger Sexton og Didi i de få timene de får sammen. Vi går på konsert sammen med dem, leter etter hjertet til en udødelig kvinne og flykter fra en ond mann jakt etter evig liv. Vi hører en fin sang, spiser en god frokost og henger i Central Park.

Budskapet i The high cost of living er veldig enkelt og banalt når man oppsummerer det; Livet er verdt så mye nettopp fordi det er begrenset. Vi har bare en kort tid. Så er vi borte. Det gjelder å nyte det mens man kan. Noen ganger har vi det vondt. Men det er nødvendig å kjenne det onde for å vite når vi har det godt. Husk å legge merke til alle de små fine tingene. Som vakker musikk, et smil, en rykende fersk pølse i brød. Vær vennlig og si takk når noen gjør noe hyggelig for deg. Det finnes alltid kjærlighet. Livet er ikke meningsløst. Alt har en ende, både det onde og det gode.

The high cost of living er mitt safety blanket her i livet. Mange andre tegneserier og bøker har i perioder vært pakket ned og stæsjet bort. Men den er alltid med meg. Når jeg har vært deppa har jeg lest den. Når venner har slitt så har jeg lånt den bort til dem sammen med en pose smågodt. Absolutt alle sier at det hjalp. Både tegneserien, godteriet og det at jeg viste at jeg brydde meg.

Hovedpersonen Didi/Death er fortsatt til stor inspirasjon for meg. Med sin ukuelig optimisme, vennlighet og kjærlighet til alt levende. Hun ser det gode i alle, men nøler heller ikke med å si ifra når hun synes folk er urimelige, både mot seg selv og andre. Og som Tori Amos sier om henne i det strålende forordet sitt; «She was the kind of girl all the girls wanted to be, I belive, because of her acceptance of «what is». She keeps reminding me there is change in the «what is» but change cannot be made till you accept the «what is».

Vi har alle litt av Death i oss. Slik at vi virkelig kan leve.

Kirkegårdboka

Neil Gaiman har aldri helt overbevist meg med bøkene sine. Jeg elsker tegneseriene om Sandman og Death, men romanene hans har ikke imponert meg på samme måte. American Gods klarte jeg aldri bli ferdig med, Anansi Boys og Neverwhere var småspennende og sjarmerende, men ikke noe mer. Men likevel, da en venninne ville låne meg The Graveyard Book, så bestemte jeg meg for å gi den en sjanse. Og det er jeg glad for.

Mens hovedpersonen fortsatt er på krabbestadiet blir hele familien hans drept av en merkelig og skummel mann kalt Jack. Den lille gutten unnslipper ved å krabbe ut av huset og inn på den gamle kirkegården. Der blir han adoptert av spøkelsene og oppdratt som sønnen til et av de døde parene som bor der. Han får navnet Nobody Owens.

En av tingene jeg liker ved boka er at hvert kapittel er en liten historie i seg selv. Det er blant andre et kapittel om hvordan han får sin første ikke-døde venn, et om hvordan han havner i trøbbel fordi han vil kjøpe en gravstein til en heks, om hva som skjer når han begynner på en ordentlig skole utenfor kirkegården, og til slutt om hvordan han endelig får hevn over familien sin og muligheten til å leve ute i den store verdenen utenfor kirkegården. Jeg tror jeg liker stilen til Gaiman best når jeg får den servert i litt kortere tekster, slik som i disse kapitlene. Tror kanskje jeg må sjekke ut flere av de korte fortellingene hans.

The Graveyard Book er veldig sjarmerende bok, som både er fin, koslig og bittelitt skummel innimellom. En barnebok som fungerer utmerket for voksne. Jeg koste meg masse med å lese den.

Her er et veldig fint lite intervju med Neil Gaiman hvor han snakker om The Graveyard Book.

Grøss bak døra

Nå er det gode tider for oss som elsket Nightmare before Christmas. Regissøren av dette mesterverket, Henry Selick, har gått løs på den alltid superkule Neil Gaimans eventyrgrøsser Coraline. Resultatet er visstnok urovekkende bra. Enkelte kritikere har allerede utropt Coraline til en klassiker etter at den hadde premiere i forrige uke.

Jeg får helt gåsehud av glede og forventning av å se denne traileren. Ettersom Coraline ikke har norsk premiere før mai, så blir jeg pent nødt til å laste den ned så fort som mulig. Men den skal selvsagt også ses på kino når den dukker opp der. Boka skal jeg hente på Deichmanske senere i dag.

Jeg liker særlig at Coraline har hår som minner om mitt på profilbildet her. :)