Hatbølge mot emoer

Daniel Hernandez er en skribent bosatt i Mexico City og forfatter av bloggen Intersections. I det siste har bloggen hans fortalt om voldelige hatbølger mot ungdommer som er en del av emo-kulturen. Siden begynnelsen av mars har en anti-emobevegelse spredd seg over Mexico. Det har vært tilfeller der store gjenger med ungdommer rett og slett har gått på jakt etter emoer de kan banke opp. I det ene tilfelle bestod anti-emoene av punkere og rockabillier. Hernandez forteller detaljert om dette i en post. I følge bloggen Uncovering Mexico finnes det nettsider der anti-emoer organiserer seg og hvor en skal ha uttalt “I HATE EMOS!!! They are not even people, they are so stupid, they cry over meaningless things… My school is infested with them, I want to kill them all!” (oversatt fra spansk).

Så hva er årsaken til at mange har så mye imot emoer? De fleste synes emoer er teite, men er de egentlig så mye verre enn mange andre grupper innen ungdomskultur? De fleste grupper som skiller seg ut på en eller annen måte, om de så er emoer, punkere eller berter, er ganske lett å gjøre narr av og parodiere. Jeg synes nesten det er litt teit å gjøre narr av emoer, litt smålig, nettopp fordi det er for lett å gjøre. På en annen side har jeg ikke tatt det så tungt at emoer er utsatt for mye hån. Jeg tviler på at de bryr seg og noe må de jo ha å deppe over. Ingenting styrker en «opprørs»kultur mer enn at alle er i mot dem. Men når denne motstanden begynner å anta voldelige former er det grunn til å bli bekymret. Selv om vi er et stykke unna meksikanske tilstander her i Norge er mange aggressive mot emoer. Da min venninne skulle arrangere «emo-kveld» på fritidsklubben hvor hun jobber, ble plakatene for arrangementet revet ned og mange av ungdommene i miljøet rundt klubben ga ganske voldsomt uttrykk for at de mislikte emoer. Emo-kvelden gikk likevel fredelig for seg og var hyggelig for de som ville være der.

At emoer er blitt så upopulære er Norge er egentlig rart. Vi er et land kjent for å være melankolske. Artister som Tom Mcrae, Damien Rice og Leonard Cohen har en suksess her som er betrakelig større enn på fx det amerikanske markedet. I et land hvor mange mener at toppen av lykke er å gå alene på vidda for så å lese Markens grøde på hytta si har man en større toleranse for at folk er litt sære. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da jeg på amerikansk tv og film så hvor utstøtte gothere og andre alterantive var på high school. Da jeg gikk på videregående (på det søte 90-tallet) gikk jeg med svart eyeliner, svarte blonder og fløyel hver dag og ingen brydde seg. Jeg var god venn med selv de streiteste i klassen min. At emoene har fått mye motbør i USA er lettere å forstå. I USA blir alle lært opp til å tenke at de er best, de er unike og spesielle og de skal prestere. USA er landet hvor beskjedenhet er langt fra noen dyd. Ekte amerikanere er alltid smilende og optimistiske, klare til å knuse all konurranse for å oppnå the american dream. Det en ekte amerikaner ikke gjør er å være mutt og asosial og poste videoer på YouTube hvor du forteller om hvor fælt du har det og hvordan bare det å høre på trist, men aggressiv musikk er det eneste som holder deg oppe. Å være emo strider rett og slett i mot «the american way».

Hva så med Mexico? Uten å vite skrekkelig mye om meksikansk kultur har jeg et par teorier. For det første er Mexico mye preget av fattigdom og sosiale problemer. Med et slikt perspektiv virker det kanskje rett og slett dekadent å sette seg ned og sippe over kjærlighetssorg og fremmedgjorthet når du burde konsentrere deg om å skape en bedre framtid for deg og familien din. For det andre er Mexico som andre latino-land svært preget av macho-kultur. Emoer sikter ofte mot en svært androgyn look. Gutter og jenter har like hårfrisyrer, klær og sminke. Dette i tillegg til at guttene gjør lite maskuline ting som å sippe over hva det måtte være, faller neppe i god jord i et samfunn som har svært bestemte oppfatninger av hva som er maskulint. Emoene trigger nok homofobi-refleksen hos mange latino-machos.

I tillegg til de streite og de homofobe har emoene klart å erte på seg andre alternative grupper som punkere og gothere som synes at emoene stjeler fra kulturen deres og undergraver den. Det kan virke som det er dette, kombinert med en egen gjengkultur som har satt i gang de litt ekstreme reaksjonene i Mexico.

Jeg personlig synes egentlig emoer er litt søte. De får meg til å mimre tilbake til da jeg gikk på vidergående og min mor fortvilte over at jeg insistere på å gå i svarte klær og militærstøvler selv når vi skulle på stranda. Veldig mye av min tid gikk med på å farge håret svart, høre på The Cure og Nick Cave og lese Sandman under stearinlys. Det som har irritert meg betrakelig mer enn emoer er små fjortis-gothere som løper rundt med Emily Strange og Nightmare Before Christmas-klær. De kaller seg gothere uten å ane hvem Sisters of Mercy, Christian Death eller Fields of the Nephilim er. Fy skamme seg. For dem er goth bare estetikk, de er totalt ignorante ovenfor resten av goth-kulturen. Derfor ble jeg egentlig glad da emo-kulturen oppstod, nå hadde nye generasjoner av melankolske ungdommer sin egen kultur hvor de forhåpentligvis kunne navnene på relevante band.

La Perdida

En tegneserie jeg leste nylig rører litt ved temaet i posten «White Guilt». La Perdida er skrevet og og tegnet av Jessica Abel. Den ble gitt ut som en serie av Fantagraphics og kom ut som en innbundet utgave hos Pantheon Books i 2006.

I La Perdida møter vi Carla som har meksikansk far, men som har vokst opp i USA hos sin hvite amerikanske mor. Hun drar til Mexico City for å bli bedre kjent med sine meksikanske røtter. Ettersom både språkkunnskaper og økonomiske midler er sterkt begrenset flytter hun inn hos ekskjæresten Harry. Harry er kommer fra et velstående hjem og er i Mexico for å bli forfatter i William Burroughs ånd. Mens Carla er opptatt av å gå på Frida Kahlo-museet, besøke pyramidene og bli kjent med «det ekte Mexico» holder Harry seg for det meste hjemme sammen med spriten. Han anklager Carla for å være en patetisk turist mens hun anklager ham for å være en amerikansk snylter som ikke bryr seg om å bli kjent med innfødte meksikanere. Forholdet deres blir desto mer anstrengt da Harry forstår at Carla ikke har tenkt til å dra hjem igjen, men har bosatt seg hos ham. Utløpsdatoen på flybilletten og visumet hennes går ut. Hun får seg jobb på som engelsklærer og flytter sammen med en jente på jobben.

I mellomtiden har Carla også fått flere meksikanske venner, blant annet Memo, en hissig og manipulerende kvasirevolusjonær og kjekke Oscar, som hun etterhvert blir sammen med. Memo kritiserer hele tiden Carla for å være en turist som prøve å posere som ekte meksikaner uten å egentlig kjenne til kulturen. I sitt forsøk på bli akseptert av Memo og å bli så «autentisk» som mulig mister Carla sin kritiske sans. For å bli kvitt stempelet som en «conquistadora» går hun med på alt Memo og Oscar sier og tar avstand fra alle sine amerianske bekjente i Mexico. Dette får etterhvert alvorlige konsekvenser for både Carla og omgangskretsen hennes. Handlingen tar en dramatisk vending og plutselig har Carla mer av det «ekte Mexico» enn hun er i stand til å håndtere. Hun innser at hun har vært for passiv og svak ovenfor sine omgivelser: «I didn’t judge because I thought I wasn’t qualified to judge, but as it turned out, that was just an excuse to not be engaged, and not to act right.»

Jessica Abel har tegnet La Perdida i svart/hvitt med en stil som først virket litt rotete på meg. Den hyppige bruken av svarte felter gjør at bildene får et ganske tett utrykk. Etterhvert som jeg vendte meg til det oppdaget jeg at bruken av kraftige kontraster gjorde tegningene veldig livlige og uttrykksfulle.

La Perdida er en dannelsesfortelling med kulturkonflikt og krimelementer. Spennende lesing akkompagnert av flott artistisk arbeid.