Så jeg sitter på Mono, nok en gang trygt plassert på første rad. Det er tid for Forfattersentrums debutantaften. Det som er fint med første rad er at man sitter rett ved siden av de utskremte forfatterspirene som snart skal vise hva de kan prestere. Jeg liker å se på kroppspråket deres før de skal opp på scenen, hvordan de forbereder seg (puster dypt, blar gjennom boksidene, klemmer hånda til kjæresten) og hvordan de betrakter hverandre med spente og forståelsesfulle blikk. Det lyser myk solidaritet av dem.
Denne kvelden er det fire diktsamlinger, to romaner og en kortprosasamling som skal presenteres. På slike forfatteraftener prøver jeg å finne balansen mellom å være mottakelig og kritisk. Jeg håper å oppdage noe nytt og fint, samtidig er det gøy å le av de håpløse tilfellene. Hvis du ikke minst en gang i løpet av en debutantaften har tenkt «Å herregud, har noen gitt ut dette?», så har du ikke vært kritisk nok. Hvis du forlater åstedet og tenker «Alt var søppel, jeg kunne skrevet noe mye bedre», burde du kanskje vurdere å bli litt mer åpen og litt mer selvkritisk.
Kveldens første lyriker er Trine Ness med samlingen Hvis jeg kunne hete noe annet, sa jeg til Marianne. Jeg merker allerede nå at dette ikke er kvelden for lyrikk sånn for min del. Jeg er litt for rastløs, jeg faller ut. Jeg blir sittende å se meg rundt i lokalet istedenfor å vende meg opp mot damen med mikrofonen. Jeg ser på de andektige ansiktene rundt meg. Men jeg fanger inn flere av Ness’ setninger. Noen av dem liker jeg. Jeg oppfatter ikke så mye sammenhenger, men jeg synes jeg føler en stemning som jeg tror jeg kan like. Hun virker veldig sympatisk. Hun går av scenen og jeg klapper.
Ganske fort kommer fordommene mine til syne. Majken van Bruggen skal lese fra sin roman Månefjellet. Tittelen er nok til å få klisjealarmen min til ringe ubehagelig høyt. Og når første scene i boka omhandler en jeg-person som er i begravelsen til en far som hun åpenbart ikke sørger noe særlig over melder jeg meg helt ut. Månefjell og far/datter-issues? Nei takk.
Særlig begeistret ble jeg heller ikke for kveldens andre roman, Tvang av Kristin Berstad. Tvang er en dagbokroman som handler om en kvinne med diverse tvangstanker. Jeg kan ikke si at hverken handlingen eller språket i de utdragene jeg hørte gjorde noe særlig inntrykk. Den sterkeste følelsen jeg fikk var irritasjon over at Berstad har valgt dagbok som form og så formulert seg på en svært lite dagbok-aktig måte. Jeg har ihvertfall vanskelig for å tro at noen gjengir en dialog og beskriver scener og tanker på en såpass gjennomført litterær måte i dagboka si.
Kvelden store høydepunkt blir for meg Rune F. Hjemås’ kortprosasamling Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd. Kortprosa er et format som ofte er svært kledelig for debutanter. Mange debutanter lider nemlig under at de har gode ideer, men sliter med å kunne fylle en hel roman. Kortprosa gir sjansen til å formidle ideer i korte fortellinger og fragmenter. Enklere å jobbe med enn en roman, og mer tilgjengelig for publikum enn lyrikk. Flere av Hjemås’ tekster skildrer scener som er ganske vanlige i et ungt gjennomsnittlig forvirra menneskes liv. Hvordan hindre at personen du er interessert i går ut døra? Følelsen av å ville stenge verden ute, for så få panikk av å føle seg isolert. Hjemås kombinerer sårhet og humor på en måte jeg liker godt. Innen han forlater mikrofonen er jeg blitt grundig sjarmert av hans lille tekstunivers.
Diktsamlingen : imitabilis skrevet av Janne Marie Fatland (for anledningen kledd i den mest sjokkrosa genseren jeg har sett siden 80-tallet) falt også i smak hos undertegnede. Jeg liker kontraster, så når en pen blond jente som ser ut som hun sover med perlekjede og matchende øredobber begynner å snakke om fitte-flak blir jeg glad og fornøyd. Obskøniteter og bannord er svært utfordrende for enhver som skriver. Sjansen for å høres påtatt og plump ut er stor. Folk blir ikke provosert av kukk og fitte lenger, selv om noen stakkars villfarne sjeler fortsatt tror at de kan virke rebelske og provoserende når de bruker ord de ikke fikk lov til å si i barnehagen. Når det sagt, så må det sies at Fatlands språk balanserer fint, hun klarer å bruke fy-ordene uten å bli kjedelig vulgær. Og de fleste av diktene er dominert av helt andre ting. Fatland tegner originale og tankevekkende bilder med verselinjene sine. Igjen er tankene mine litt for flakkende til at det som leses fester seg ordentlig. Men jeg har en bestemt følelse av å like det jeg hører.
Kveldens to siste lyrikere havner i tja-boksen min. Håkon Øvreås leser humoristiske dikt og igjen er vi inne på dette med lyrikk som tar i bruk obskøniteter. Han er uten tvil sjarmerende der han står. Stemningen i lokalet blir løsere. Når de andre smiler og ler gjør jeg det også, uten at jeg føler meg helt komfortabel. La oss bare innse det; av og til får jeg uforståelige anfall av prippenhet, og jeg liker ikke morsomme dikt.
Siste debutant ut er Erlend O. Nødtvedt. Han har fått mye positiv omtale for sin diktsamling Harudes. og da konferansieren sier at diktene var inspirert av norrøn dikting og dadaisme lyser jeg opp, dette kan bli spennende. Desverre slukner jeg fort igjen. Referanser til Hordaland og ekstrem rulling på r’ene gjør det ikke helt for meg. Jeg får flashback til da jeg så Cornelius Jakhelln framføre sine «Håvamål møter rap»-dikt på Mono. Jeg var ikke imponert da og jeg er ikke imponert nå. Men mye applaus får han.
Det som skuffer meg litt med mitt møte med disse debutantene var at jeg ikke ble overrasket. Det jeg ikke likte var ting jeg allerede vet at jeg ikke liker. Det jeg likte er likt mye annet jeg allerede liker. Ingen dører inn til nye rom i litteraturen ble åpnet. Likevel, det var en variert og underholdende aften. Og jeg har sett minst to forfatterspirer som jeg får lyst til å hjelpe med å gro ved å lese bøkene deres og så spre det glade budskap.