Mannen som elsket hvem?

Er Mannen som elsket Yngve først og fremst en homseroman eller en fortelling om kjærlighet og oppvekst? Det er spørsmålet som har dukket opp i fredags- og lørdagsutgaven av Klassekampen i forrige uke. Bestselgeren som kom i 2003 er nok en gang oppe for debatt i anledning filmatiseringen som snart vil befinne seg på et lerret nær deg.

På fredag hadde Klassekampen et intervju med bokas forfatter, Tore Renberg (som selv har skrevet om boka til filmmanus). Der sier Renberg at han først og fremst ser Mannen som elsket Yngve som en fortelling om kjærlighet og ikke mener at boka må klassifiseres som en «homsehistorie». Renberg la også til at når han har vært rundt i skoleklasser og lest fra og fortalt om boka, så er det kjærlighetsfortellingen ungdommene har vært opptatt av og at de virket lite opphengt i at det var en gutts forelskelse i en annen gutt det dreide seg om.

På lørdag fulgte Klassekampen opp med intervjuer med flere profilerte homofile personer, blant annet forfatter Gerd Brantenberg og redaktør i Blikk, Siri Lindstad. Disse mener at Tore Renberg bør kalle en spade for en spade og innrømme at Mannen som elsket Yngve er en homseroman. Da boka kom ut skapte det en del debatt at Renberg hevdet at hovedpersonen Jarle er en hetereofil gutt som likevel forelsker seg i en av samme kjønn. Det er den fortærende og vanskelige kjærligheten Renberg ville skildre, ikke en studie av homofil forelskelse, i følge ham selv.

Hva er så kriteriet for at noe skal kalles en homseroman? Er enhver roman som omhandler kjærlige/seksuelle følesler mellom to personer av samme kjønn en homseroman? Jeg synes Mannen som elsket Yngve er en strålende bok og to av tingene jeg liker mest ved den er at den beskriver oppvekst, familie og vennskap på en fantastisk måte og at den omhandler homofil forelskelse uten at det homofile diskuteres eksplisitt. Mannen som elsket Yngve er en bok med handling på flere plan og med mange temaer. Derfor fikk jeg aldri følelsen av at det var en «homseroman» jeg satt og leste, jeg syntes derimot at det var forfriskende at en bok kunne inneholde homofil forelskelse uten at det ble en tendensroman ut av det.

Tore Renberg sier at han er overrasket over at mer hundre tusen mennesker i Norge har kjøpt boka. Jeg tror at svaret på hvorfor er at dette er en bok som mange kan identifisere seg med. Mannen som elsket Yngve handler om Jarle Klepp, 17 år, som er bestevenn med Helge og kjæreste med Kathrine. Jarle og Helge spiller i Mathias Rust Band og er mørkerøde radikalere med palestinaskjerf og fnyser av band som mer enn tyve andre mennesker i Stavanger har hørt om. Jarles forldre er skilt og han har et anstrengt forhold til sin alkoholiserte far. Bortsett fra synes Jarle at alt går hans vei. Så kommer det en ny gutt i klassen. Jarle forelsker seg i den underlige streitingen Yngve og plutselig begynner Jarles liv å gå i oppløsning.

en av tingene som fascinerte meg med denne boka var hvor likt Stavanger anno 1990 var Fredrikstad anno 1998. Da jeg var 17 år og vandret rundt i Fredrikstads gater og hang på Cafe Oscar var det også svart frakk, palestinaskjerf, Marx, Camus, Ebba Grön, The Cure og The Smiths som gjaldt. Jeg knyttet dermed Mannen som elsket Yngve først og fremst opp mot min egen ungdomstid som er full av felles referansepunkter med Jarles. Min leseropplevelse var fylt med gjenkjennende og megetsigende humring. Selv om denne romanen handler om en gutt som vokser opp i en litt annen tid og et annet sted i landet og som forelsker seg i gutt hadde jeg ingen problemer med å identifisere meg med store deler av handlingen og følelsene Jarle har. Jeg tror ikke at jeg en eneste gang men s jeg leste boka tenkte at denne «denne boka handler om å være homofil».

Jeg føler derfor at klassen homseroman er for snever for denne romanen. Kan hende er det fordi jeg synes at slike merkelapper (som fx «kvinnelitteratur») blir lagt som en litt klam hånd over litterære verker og gjør dem mindre enn de er. Det kan også godt hende at jeg ikke forstår behovet for å markere noe som homselitteratur fordi jeg er hetereofil og en del av majoriteten. Kanskje er det viktig å framheve litteratur som omhandler det skeive som en motvekt til den enorme tekstmassen som omhandler den store hvite hetereonormative mann. Jeg tenker likevel at kravet om at Renberg må erklære sitt verk som en homsehistorie er for dumt. Renberg må selv få bestemme hva bokas mening er for ham, så kan vi leserne kalle den hva vi vil ut i fra hvordan vi selv leser den.

Ute i verden

Etter at jeg lærte å tyde min første bokstav begynte jeg å sluke alt jeg kom over av lesestoff. Jeg elsket å lese, å leve meg inn i historier. Etter hvert som jeg ble eldre ble jeg mer kvalitetsbevisst. Jeg fikk venner med større lesehorisont enn meg selv som viste meg nye veier i litteraturen. Senere brukte jeg flere år på å studere litteratur på heltid og fikk en ganske grundig innføring i det vestlige kanon. Jeg følte meg etterhvert ganske så belest og klok.

I det siste har jeg igjen blitt bevisst på hvor snever min lesing hittil har vært. Med noen få unntak er det svært få ikke-vestlige forfattere jeg har blitt godt kjent med eller i det hele tatt lest noe av. Derfor har jeg nå satt i gang med et lite selvstudium hvor jeg skal ta for meg ikke-vestlig og post-kolonial litteratur. Jeg har laget en liste over bøker jeg skal lese i tiden framover og jeg vil kommentere bøkene på denne siden etterhvert.

Rullerusks leseliste

• The Kite runner av Khaled Hosseini (slipper ikke unna denne)
• Teltet av Miral al-Tahawy
• Blå aubergine av Miral al-Tahawy
• The inheritance of loss av Kiran Desai
• My revolutions av Hari Kunzru
• Half of a yellow sun av Chimamanda Ngozi Adichie
• Snø av Oran Pamuk
• Yacoubian-bygningen av ‘Alā’ al-Aswānī

Denne lista vil selvsagt få flere titler etterhvert.

Akkurat nå leser jeg de to øverste bøkene på lista og vil snart poste noe om dem. Teltet er en veldig poetisk bok, tror det blir den jeg leser på sengekanten i kveld.