I anledning gjenopplivingen av denne bloggen gjenoppliver jeg også spalten «Poesi mens vi puster» og vil poste et dikt hver mandag. Jeg starter med et dikt fra en av fjorårets mest kritikerroste poesidebutanter.
jeg fyller øynene med det jeg tror du vil ha
jeg fyller dem med kråker
jeg fyller dem med frø
som blåser dunete langs bakken
og du sitter oppreist i meg mens jeg går
du sitter bak øynene mine
og ser meg se
du har fått rommet med den dårligste utsikten
så jeg må passe på å ha den beste
jeg skraper is av øynene om morgenen
jeg pirker i dem med en kvist
det jeg skal er enkelt jeg skal gå her langs veien alene
og se for to
– Lina Undrum Mariussen
fra samlingen Finne deg der inne og hente deg ut (2011)
Rullerusks rablerier 