Løper opp den åsen nok en gang

Hva er best, originalen eller kopien? Mange vil sverge på at originalen i de aller fleste tilfeller er best. Men når det kommer til musikk skjer det stadig vekk at jeg synes coverversjonen er best. «Hjernen er alene» vil fx alltid være Seigmen sin låt for meg, ikke deLillos. «Hurt» er best når Johnny Cash synger den, ikke Trent Reznor. Noen ganger kan man sette like stor pris på både original og kopi. Fx er Jeff Buckleys «Halleluja» like ekte og hjerteskjærende som Leonard Cohens (mens alle andre versjoner er blasfemi).

Jeg kom til å tenke på alt dette da jeg for litt siden kom over Placebos cover av «Running up that hill». Jeg begynte for en stund tilbake å høre på Kate Bush. Og mitt møte med henne førte da gjennom en coverlåt til en gjenforening med Placebo. Placebo var et typisk band som jeg forelsket meg i på videregående men så i likhet med mange andre ting følte at jeg vokste i fra. Jeg har ikke hørt på dem på mange år. Jeg så dem såvidt på Roskilde i 2004(?) og var ikke spesielt imponert. Men da jeg så livefremføringen av «Running up that hill» begynte min gamle flamme å blafre igjen og igjen fikk jeg deilig gåsehud av stemmen til Brian Molko.

Så her er cover og original. Så kan dere selv bestemme hvilken dere liker best.

Høstmusikk Vol. 2.1

Det er tid for å føle på høststemningen igjen. I neste uke blir det september. Jeg føler at fra da av er det høst på ordentlig, selv om bladene på bjørketreet mitt ennå er ganske grønne. På en måte er det en lettelse at det blir høst. I stedenfor å klage over at det ikke er varmere og at det ikke ble skikkelig sommer, kan vi omfavne høsten. Glede oss over at det fortsatt går an å ha korte ermer når sola står på midt på dagen, tenke at det koslig at det tross alt fortsatt er ganske lyst på kvelden. Finne fram den fine paraplyen med Monét-trykk som er så kjekk å ha i veska i tilfelle høstyr. Teste nye typer te. Sitte inne på ettermiddagen med en av mange nye fine bøker uten dårlig samvittighet for at du burde vært ute i parken, spilt frisbee eller desperat lete etter en ledig plass på fortauskaféene på Grünerløkka.

I går bestemte jeg meg for å innvie årstiden ved å investere i høstgarderoben min. Lune plagg i flotte høstfarger; lilla, grønt og kornblomstblå. Så i dag har jeg ryddet i klesskapet og endelig fått kastet ut klær jeg ikke har brukt på årevis og som bare har tatt opp plass. Nå har jeg for første gang på evigheter oversikt og tellekanter i hyllene og det føles utrolig deilig ut. Særlig fordi jeg nå har veldig god samvittighet mens jeg drikker en kopp te, ser på pusekatten som sover og leser de siste novellene i Indianarar. Og hører på høstmusikk.

Low -Lullaby

Kate Bush – Wuthering heights

Susanna and the magical orchestra – Love will tear us apart

Rockettothesky -Grizzly Man

Nina Simone – If you knew

Poesi mens vi puster 43

Seinare, seinare

vi er fødde slik

vi har samme blod

men dette kick inside er

ein liten raud ballong

som sprekk i magen og

sprekk opp eit smalt

søkk i huda mi, eit sår

på handbaken

eg må reise herifrå

eg må la deg vere att

 

åh, fjeset ditt

liknar fjeset til ein

bleik, gamal statue

du kjem til å lengte

etter meg med forfina

sinne

du, bror min

 

når himmelen er

kvit på denne måten

er kroppen din utan klede

uklar i kantane

gulaktig

vi nærmar oss sjøen i

otta, vi var varme

i ledda, her

slepper eg av meg morgonkåpa som ei

old time moviestar

og dykkar

 

unna fjeset ditt, unna

lengten din, åh

du liknar

ein bleik, gamal statue

du kjem til vente

på meg i forfina

sinne

 

eg skal gi alt for deg

som ein Løvehjarte-bror

men det må vente til

seinare, seinare

bøkene er pakka

i kasser no og du veit

eg må

 

-Anna Kleiva, fritt etter Kate Bush.

Fra Flammesingel #34 Mine stormfulle, stormfulle, stormfulle år (2009)