Jeg har hele uka tenkt at jeg skulle skrive noe her. Men hver gang jeg har vært foran tastaturet har jeg bare forsvunnet inn i mitt eget hodet, og ordene ble virrende rundt i løse lufta.
Men så døde J.D. Salinger. en av de mest myteomspunne forfatterne i vår tid. Og jeg lånte Franny and Zooey en stund før jul, den har ligget på stuebordet hele tiden, men jeg har ikke rukket å lese den.
Første gangen jeg hørte om Salinger var på en fest for drøyt ti år siden da en gutt jeg visste hvem var, men egentlig ikke hadde snakket med før, plutselig kom bort til meg og begynte å snakke om The catcher in the rye. Om hvordan den var den beste boka han hadde lest og om at han fyren som skjøt John Lennon hadde vært besatt av den og visstnok hadde den på seg da han ble tatt. Og om hvordan Salinger selv ikke likte populariteten og oppstusset rundt ham. Han sluttet å publisere det han skrev, ga aldri intervjuer. Det finnes bare et bilde av ham. Det var kanskje ikke Salingers intensjon, men det er en veldig effektiv måte å bygge en myte på.
Og det The catcher in the rye selger stadig i tusenvis av eksemplarer hvert år. Sikkert fordi slikt som skjedde meg skjer hele tida. Du møter en person som med lysende øyne forteller deg om den beste boka de noensinne har lest. Jeg har alltid lurt på hvorfor han på festen plutselig kom bort og begynte å snakke om yndlingsboka si. Det var ikke noe forsøk på sjekking eller noe slikt. Det virket som om han bare plutselig hadde sett at jeg var en person som kanskje var mottakelig på budskapet. Jeg tror aldri jeg snakket med ham igjen etter det. Vi var litt på nikk og hils når vi så hverandre på gata eller på utesteder.
Men dagen etter festen gikk jeg på bokhandelen og kjøpte The catcher in the rye. Og jeg leste den, likte den og den står fortsatt i hylla mi og hver gang jeg ser den smale bokryggen tenker jeg på de lysende øynende og den ivrige stemmen til han gutten på festen og jeg smiler og blir glad inni meg.
Rullerusks rablerier 