I høst ble jeg hekta på tv-serien Game of thrones. Før jul begynte jeg på den første boka i serien den er basert på og nylig fullførte jeg bok nummer to, A clash of kings. Serien heter egentlig A song of ice and fire, mens Game of thrones er tittelen på den første boka. Foreløpig består serien av fem bøker, etter planen skal den avsluttes i syvende bok.
Forfatteren George R. R. Martin blir vanligsvis hyllet som en av de største fantasyforfatterne i dag og gjerne kalt «den nye Tolkien». Vi snakker om bøker av et virkelig episk format. Selv ble jeg aldri så begeistret for Tolkien, men Martin imponerer meg stort med universet han har bygd opp.
A song of ice and fire er godt skrevet og utrolig spennende. Plotet og persongalleriet er for stort og komplisert til å gjengi her, men kort sagt foregår handlingen i The seven kingdoms. Tiden er type middelaldersk. Dette er en fantasyverden der magien er svak, de siste dragene er døde, mytiske vesener eksisterer mest i eventyr for barn. Men det skal selvsagt vise seg at magien ikke er så død som alle tror, på godt og vondt. Kong Robert erobret tronen til de syv rikene for femten år siden. Han var en god kriger, men en mindre god konge. Intriger og maktkamp finnes overalt. Nord i riket vokter den ærlige og ærerike Ned Stark og hans familie. På kongens bud reiser han motvillig til hovedstaden for å hjelpe kongen med å styre riket. Dette skal få skjebnesvangre følger for ham og hans familie, etterhvert som kampen om tronen splitter hoffet og kongeriket.
Hvis man kan si at det er et minus med disse bøkene så er det at de er ekstremt brutale. Det betyr vel egentlig bare at de er realistiske, men det blir til tider litt voldsomt å ta innover seg så mye vold, brutalitet og ren og skjær ondskap. Våre helter lever i en hard verden der menneskeverd og menneskeliv ofte ikke er særlig høyt verdsatt. Og våre helter blir også ofte nødt til å begå moralsk tvilsomme handlinger. Det er drep eller bli drept. «In the game of thrones you win or you die», som dronning Cersei sier.
Noen har også kritisert disse bøkene for å mangle sympatiske karakterer. Alle karakterene er så moralsk grå at det ikke er noen man kan heie på. Nå har jeg bare lest de to første bøkene, men foreløpig er jeg dypt uenig. Stark-slekten er helt klart mine helter. Men også flere av de andre fortellerne bringer fram sympatien i meg. Jeg klarer ikke å ikke like Tyrion Lannister for eksempel, selv om han er på «feil» side og har en særdeles usympatisk familie.
Etter å ha fullført bok nummer to har jeg tatt en liten pause (for å lese bok om krigen i Afghanistan. heller ikke veldig oppløftende), men skal snart rase videre. A clash of kings sluttet med cliffhangere på alle fronter og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen. Jeg venter også utålmodig på sesong to av tv-serien. Det blir en spennende vår!
Rullerusks rablerier 