Stikkordarkiv: flørting

Dobbel latte og et shot flørting til å ta med, takk

Et godt arbeidsmiljø er essensielt for at man skal trives på arbeidsplassen sin. For min del betyr et godt arbeidsmiljø blant annet hyggelige kolleger, en grei sjef, selvstendig jobbing, en pc som virker, en god stol, tilgang på vannkoker og helst grønne planter. Men det er særlig et moment, eller rettere sagt én person, som er viktig for at min arbeidsdag skal gå rundt på en relativt smertefri måte; kaffemannen.

Ved min forrige arbeidsplass lå det en Deli de Luca. I begynnelsen var jeg der bare et par ganger i uka, til slutt ble det hver dag. Hver dag ca kl 14 når blodsukkeret sank og enden på arbeidsdagen virket akkurat litt for langt unna, var det fint å kunne tusle ned på Deli og få min daglige dose latte, og ikke minst min daglige selvtillitspleie, servert av kaffemannen min. På Deli får man ikke oppleve ekte baristakunst, men latten deres er grei nok, særlig når den kjekke unge mannen bak disken alltid klarte å be om de 17 kronene på en måte som fikk meg til å bli varm i kinnene og anstrenge meg for ikke å fnise som en fjortis. Det skorter på baristaferdigheter på Deli, men det å få «Hei» og «Du skal ikke ha noe mer da?» til å virke som direkte flørting er en kunst det og. Jeg fikk aldri med meg hva han het, men han feilet aldri i å gi meg kaffe og vekslepenger med et skjelmsk smil og «Ha det bra» på sjarmerende stavangerdialekt. Så slo jeg opp med kaffemannen min. Eller verre, jeg slo ikke opp med ham en gang. Jeg stakk uten et ord, som den kaffetøsen jeg er, for å søke nye jaktmarker både hva jobb og kaffe angikk.

Nå har jeg avansert til å være universitetsansatt. Å jobbe på universitetet er en selsom opplevelse. Plutselig ser man systemet man har vært en del av i flere år fra baksiden. Man blir kjent med byråkratiet, historien, tradisjonene. Men det viktigste er at jeg har avansert fra Deli-kaffe til ekte kaffekunst. Jeg lurer på om det er en del av kvalitetsreformen, som vil at studentene skal jobbe mer på universitet. På Blinderen er det ihvertfall kaffebarer overalt. Det holder ikke med forelesere som skal gi bedre og tettere oppfølging, mer gruppearbeid og hyppigere innleveringer. Heltidsstudenten trenger baristaer som kan levere koffeinsjokk med stil og kvalitetspreg.

Jeg brukte litt tid på å orientere meg i kaffeflommen ved universitetet. Kantinekaffen i bygget mitt ble raskt avskrevet. En stund henvendte jeg meg til kaffebaren i Georg Sverdrups Hus som også huser Humanistisk og samfunnsvitenskapelig fakultetsbibliotek. Som det desidert fineste bygget på campus er det naturlig å bli dratt dit. Men jeg var utilfreds. Kaffen var godkjent, men betjeningen var kjølig. Kroppen ble varmet, men jeg savnet den søte rødmen i kinnene. Så fant jeg Antonio. Antonio er guds gave til mandagstrøtte, kaffetørste bibliotekarer. Antonio har snauklippet hår, trendy briller, sjarmerende aksent og et smil med et hint av sørligere strøk. Han tryller fram doble americanoer og doble latter til meg mens han synger med til den italienske operaen som strømmer ut i lokalet. Han smiler og spør hva jeg heter og ber meg si stopp mens han heller vann i americanoen min. Jeg tror jeg har fått fast kaffefølge igjen.

Jeg bruker ikke sukker i kaffen min, men jeg vil helst ha den servert med noen dråper søt selvbekreftelse. Takk.