I dag er det 55 år siden Tor Ulven ble født. En av Norges største poeter og prosaister. Depressiv, besynderlig. Mediesky, ga bare et intervju og mottok aldri noen av prisene sine personlig. Skrev tekster som vanskelig lar seg oppsummere før han begikk selvmord i 1995.
Ulvens dikt har samme effekt på meg som det å høre på melankolsk musikk har. I likhet med The Cure og Joy Division er Ulven dyster, han beskriver det mørke i mennesket og i samfunnet. Og likevel blir jeg glad av det. Jeg tror det er fordi jeg får følelsen av å få innsikt i noe sant, noe ekte. Også er det vakkert. Jeg kommer aldri vekk fra dette at det triste og urovekkende kombinert med det vakre er uimotståelig forførende. Som når du står i en gammel gotisk kirke. Du har det tunge og det dystre samtidig med de svimlende buene og det magiske lyset som kommer gjennom det fargede glasset som en strime av håp.
Jeg har valgt ut to dikt av Ulven, hentet fra samlingen Forsvinningspunkt, utgitt året jeg ble født.
Bortenfor smertegrensen
bryter alle
sinnrike
innretninger
sammen.
Fluorescerende tallrekker
inne i øyeeplet
som kretser
rundt et blindt
punkt.
Rapporter om gjenoppstandne
livsformer,
forstadier til det
monstrøse, dryppende
av fostervann.
Uutholdelig lysstyrke,
lengre levetid.
*
Linjene i hånden
løper videre
som stier.
Hvor de ender, dit
kommer du ikke.
Men det er tunge steg
på vei langs dem,
i motsatt retning,
gjennom deg
og ut på den andre siden.
Med utsikt over byen
og fjorden.
På onsdag var det premiere på En vanlig dag i helvete på Amfiscenen på Nationaltheatret. Stykket er regissert av Ole Anders Tandberg og er basert på dikt og prosatekster av Ulven. En vanlig dag i helvete har bare fått rosende omtale etter hva jeg kan se, og jeg håper på å få sett stykket selv så fort som mulig. I mellomtiden skal jeg kose meg med Ulvens Samlede dikt som jeg plukket opp på Deichman i dag.
Her er noen anmeldelser av En vanlig dag i helvete:
Tor Ulven
14. november 1953 – 18. mai 1995
Rullerusks rablerier 