Poesi mens vi puster 71

Death

i love the feeling when we lift up
watching the world so small below
i love the dreaming when i think of
the safety in the clouds out my window
i wonder what keeps us so high up
could there be a love beneath these wings
if we suddenly fall should i scream out
or keep very quiet and cling to my mouth as i’m crying
so frightened of dying
relax yes i’m trying
but fears got a hold on me

yes, this fears got a hold on me

i love the quiet of the night time
when the sun is drown in a deathly sea
i can feel my heart beating as i speed from
the sense of time catching up with me
the sky set out like a pathway
but who decides which road we take
as people drift into a dream world
i close my eyes as my hands shake and when i see a new day
who’s driving this anyway
i picture my own grave
cause fears got a hold on me

yes this fears got a hold on me

Floating neither up or down i wonder when i hit the ground
will the earth beneath my body shake
and cast your sleeping hearts awake
could it tremble stars from moonlit skies
could it drag a tear from your cold eyes
i live on the right side i sleep on the left
that’s why everythin is got to be love or death

yes this fears got a hold on me

-White lies

fra albumet To lose my life (2009)

Tegneseriefredag presenterer: Death; the high cost of living

Må man møte døden før man kan sette pris på livet?

Hvis jeg måtte plukke ut bare én tegneserie. Den ene jeg fikk ta med meg på en øde øy, den ene som virkelig har betydd noe for hvordan jeg er som person, som jeg vil anbefale til absolutt alle, som jeg er like glad i nå som da jeg først leste den for over ti år siden. Da kunne det ikke blitt noen andre enn «Death; the high cost of living».

I 1994 ble en klassiker til. Skrevet av Neil Gaiman, tegnet av Chris Bachalo, forord av Tori Amos. Denne lille saken på knappe 90 sider inneholder det du trenger å vite om livet, døden og kjærligheten. Hvis du er helt nede, absolutt totalt nede bånn i bøtta, på kanten av stupet, alt er dritt og du driter i alt for alt og alle driter i deg. Så les denne. Og jeg lover at du vil føle deg bedre. Særlig hvis du drikker litt te og spiser smågodt mens du gjør det.

Sexton er 16 år og i likhet med en annen av mine litterære helter, Kirilov i «De besatte» av Dostojevskij, så vil han ta livet av seg på prinsipielt grunnlag.  Han har kommet fram til at livet er meningsløst. Han har det ikke spesielt ille, men han kan heller ikke komme på noe han synes er verdt tid og krefter. Alt er likegyldig. Ergo er det like greit å være død.

Sexton kontemplerer lives mangel på mening mens han står på en haug med søppel på en av dyngene i New York der han bor. Plutselig faller søppelhaugen sammen og han blir fanget under et utgått kjøleskap. Fram kommer hans redningskvinne, Didi. Hun er like gammel som ham, og han får snart vite av Didis nabokone at hun nylig mistet hele familien sin i en bilulykke. Selv forteller hun Sexton at hun er en personifisering av Døden, som kun er på jorden én dag hvert hundrede år for å kjenne hvordan det er å være i live som en vanlig dødelig, slik at hun kan forstå verdien av livene hun tar.

Sexton mener selvsagt at hun er fullstendig sprø, men går likevel med på å tilbringe dagen og kvelden sammen med henne. Vi følger Sexton og Didi i de få timene de får sammen. Vi går på konsert sammen med dem, leter etter hjertet til en udødelig kvinne og flykter fra en ond mann jakt etter evig liv. Vi hører en fin sang, spiser en god frokost og henger i Central Park.

Budskapet i The high cost of living er veldig enkelt og banalt når man oppsummerer det; Livet er verdt så mye nettopp fordi det er begrenset. Vi har bare en kort tid. Så er vi borte. Det gjelder å nyte det mens man kan. Noen ganger har vi det vondt. Men det er nødvendig å kjenne det onde for å vite når vi har det godt. Husk å legge merke til alle de små fine tingene. Som vakker musikk, et smil, en rykende fersk pølse i brød. Vær vennlig og si takk når noen gjør noe hyggelig for deg. Det finnes alltid kjærlighet. Livet er ikke meningsløst. Alt har en ende, både det onde og det gode.

The high cost of living er mitt safety blanket her i livet. Mange andre tegneserier og bøker har i perioder vært pakket ned og stæsjet bort. Men den er alltid med meg. Når jeg har vært deppa har jeg lest den. Når venner har slitt så har jeg lånt den bort til dem sammen med en pose smågodt. Absolutt alle sier at det hjalp. Både tegneserien, godteriet og det at jeg viste at jeg brydde meg.

Hovedpersonen Didi/Death er fortsatt til stor inspirasjon for meg. Med sin ukuelig optimisme, vennlighet og kjærlighet til alt levende. Hun ser det gode i alle, men nøler heller ikke med å si ifra når hun synes folk er urimelige, både mot seg selv og andre. Og som Tori Amos sier om henne i det strålende forordet sitt; «She was the kind of girl all the girls wanted to be, I belive, because of her acceptance of «what is». She keeps reminding me there is change in the «what is» but change cannot be made till you accept the «what is».

Vi har alle litt av Death i oss. Slik at vi virkelig kan leve.

Mine tegnede forbilder

Mange mener på at tegneseriebransjen er dominert av menn og at de fleste tegneserier befolkes av sterke menn, mens damene mest er tilstede som pynt og «love interest». Jeg mener at de mange interessante damene er der hvis man bare ser etter. Jeg begynte å lese tegneserier da jeg var 4-5 år og har ikke hatt noen problemer med å finne kvinnelige rollemodeller å se opp til gjennom oppveksten. Derfor vil jeg gjerne presentere de fremste blant dem, i kronologisk rekkefølge.

Nightfall – Elfquest, eller Alvefolket som den heter på norsk, har ene og alene skylden for at jeg ble hektet på tegneserier. Foreldrene mine leste den høyt for meg da jeg var i barnehagealder og jeg var fanatisk opptatt av disse alvene og deres eventyr. Min største drøm var å bli en alv og bo i et tre og ha en ulv som følgesvenn. Skarpegg, ulverytternes leder, var min stor helt. Den jeg identifiserte meg mest med av jentealvene var Skumring (Nightfall). Hun var en fryktløs jeger, Skarpeggs lojale venn og sammen med Røde Lanse som vel er stereotypien på myk mann.

Modesty Blaise – definitivt actionheltinne nummer en. Hun er tidligere krimdronning som nå kjemper det godes sak. Kunnskapsrik, streetwise, livsfarlig og sexy. Hard mot de harde og omsorgsfull ovenfor de snille og svake. Hun har mange elskere, men bare en livsledsager; hennes trofaste venn Willy Garvin. Hvem vil ikke være som Modesty?

Yoko Tsuno – av japansk opprinnelse, utdannet elektroingeniør og bosatt i Frankrike. Sammen med sine venner Victor og Pol drar Yoko rundt i verden og ut i verdensrommet og opplever eventyr. Sylskarp intelligens, bein i nesa og alltid klar for å hjelpe venner i nød.

Storm – Ororo aka Storm i X-men var også en stor favoritt. Ororo er en mutant som kontrollerer luftens elementer og dermed kan gjøre kule ting som å fly og skape storm. Dr. Xavier rekrutterte henne til X-Men som hun i senere ble leder av. Storms nære forhold til naturen, den kule klesstilen og hennes evne til å fly var hovedårsakene til at hun ble min yndling blant heltene i X-Men. (Og det må sies at Halle Berry ikke engang er nærheten av fylle rollen som Storm i X-Men-filmene. Fysj).

Death – jeg var kanskje 16 da jeg oppdaget Neil Gaimans tegneserie om Death, storesøsteren til Sandman. Hun ble først introdusert som en karakter i Sandman, så fikk hun to egne album; The high cost of living og The time of your life. Som en av mange sortkledde piker trykket jeg Death til mitt entusiastiske unge bryst. Siden har hun fulgt meg som en trofast følgesvenn og oppmuntrer. Hver gang jeg har følt meg motløs ovenfor livet har jeg kunnet sette meg ned med The high cost of living, og hver gang ville jeg føle meg bedre. Deaths humor, sjarm, kjærlighet til alle mennesker og ikke minst hennes livsfilosofi ville uten feil få meg til å slutte å føle at min eksistens var fullstendig meningsløs. Nå som jeg er eldre og betraktelig mer fargerik i klesveien er Death fortsatt en karakter jeg etterstreber å likne.