Den kanadiske illustratøren Marian Churchland debuterer som tegneserieskaper med den lille perlen hun har kalt Beast.
Hun forteller i etterordet at arbeidet med historien startet et ganske annet sted, inspirert av en drøm hun hadde, men den endte etterhvert opp som en fortelling inspirert av eventyret om skjønnheten og udyret.
I Beast møter vi Colette, en ung kunstner som først og fremst vil jobbe med store skulpturer, men som fo rå overleve som et ennå ukjent navn må ta de jobbene hun får. Plutselig dumper et oppdrag ned i fanget hennes som virker for godt til å være sant. hun skal gjøre et helfigursportrett i marmor mot en klekkelig betaling.
Colette drar til huset der oppdragsgiveren bor. Der hun bli møtt av en skremmende skygge og besvimer. Hun våkner opp i huset og finner ut at skyggeskikkelsen er oppdragsgiveren hennes. Colette blir boende i huset mens hun jobber med skulpturen og ting blir stadig mer selsomt. Og så er det statuen ferdig, men det er ikke slutten.
Det som overbeviste meg om å kjøpe dette albumet etter å bare å ha sett helt overfladisk på det var illustrasjonene. Det er tydelig at Marian Churchland har jobbet som illustratør i mange år. Evnen hennes til å tegne menneskekroppen og skape masse bevegelse i bildene som ser helt riktig ut er en nytelse å betrakte. Hun tegner også flotte interiør og eksteriør. Alt er tegnet med blyant, det er ikke en blekkflekk å se. Detaljnivået i tegningene er også svært imponerende. Du føler virkelig at dette er et kunstverk noen har lagt sin sjel i.
Jeg liker også veldig godt hvordan hun lar fortellingen ha sine hemmeligheter. Ingenting blir overforklart. Å vite alle fakta om hvem, hva og når er ikke det viktige her. Det handler om kunsten, om hva som driver den som skaper, om hva du er villig til å ofre for kunsten din.
Jeg pleier ikke å være så glad i forord og etterord, som regel hopper jeg glatt over slikt. Men i Beast både leste jeg dem og likte de svært godt. Churchlands bestevenninne har skrevet et fint lite forord, men mest interessant var etterordet som Churchland selv har skrevet om prosessen med å skape tegneserien jeg holder i hendene. Det var særlig et avsnitt jeg likte og som fikk meg til å tenke på prosessen jeg selv er inne i nå med å skrive noe jeg vil skal bli en roman.
«I’m inclined to think that it’s a good sign that the work has kept me struggling. If I’d come back to it and found it easy – easy to finish and polish off, to understand and mimic – then I’d be worried. As it is, the story still has a live current. Even now, I could hunker in the middle of it, connecting the wires, forever.»
Rullerusks rablerier 