Jeg kjenner mange flotte mennesker og mange av disse befinner seg i min nærmeste familie. Selvfølgelig er det latterlig å skulle rangere kjærlighet og hengivenhet, men hvis jeg skal si at jeg har en favorittperson så er det morfaren min. Han er uten tvil det mest generøse, varme, morsomme og spennende mennesket jeg vet om.
Når jeg tenker på barndommen min er det ofte minnene fra somrene på hytta vår ved Oslofjorden som kommer tydeligst fram. Mine lykkeligste stunder ble tilbrakt her, og svært mange av disse fine minnene er knyttet til morfar. Det mest unike med morfar er at han har evnen til å leke. Om somrene ville han gjøre hytta og området rundt til et magisk sted hvor merkelige og unike ting kunne skje. Om morgenen ville jeg, brødrene mine og kanskje noen av kusinene mine samles i og rundt den store senga til morfar. Så ville han fortelle eventyr for oss mens vi satt innpakket i tykke frottémorgenkåper og dyppet Gjende-kjeks i kakaoen vår. Noen ganger ville vi få en halv teskje pulverkaffe i kakaoen og føle oss veldig store. Vi drakk kaffe, akkurat som de voksne!
Hvis vi gikk tur i skogen og ville klatre i et av de store trærne stod morfar ved foten og passet på. Han må ha vært på god talefot med skogsalvene for jammen dukket det ikke opp saltpastiller i krikene og krokene som befant seg på trestammen. Av og til om natten ville mormor og morfar ta meg med ut for å se alvene danse. Godt påkledd for ikke å fryse i den rå nattelufta ved sjøen ville vi gå gjennom skogen til vi stod ved utkanten av en eng. Enkelte hardbarkete realister vil påstå at det var tåke og dis som flimret over enga. Men jeg vet at det var skogsalver som danset langsomt i månelyset.
Sommeren før jeg skulle begynne på skolen hadde vi førskole på hytta og morfar skulle lære meg alfabetet. Jeg var ivrig etter å forstå dette med bokstaver ettersom jeg helst ville være litt forberedt når jeg fikk min første lesebok. Men det var ikke lett, særlig bokstaven E bød på problemer. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvilken lyd som var forbundet med denne merkelige figuren. Til slutt så morfar, som alltid har en vits eller ordspill lur, på meg med sitt sedvanlige skøyeraktige blikk og sa; «Hvis du ikke kan huske bokstaven E så er du så dum som et esel!». Jeg begynte å le og har alltid husket bokstaven E siden.
I dag fikk jeg vite at morfar har kreft. Vi har en stund visst at han har en svulst i tarmen, men først i går ble det bekreftet at den er ondartet. Legene vet ennå ikke hvor omfattende det er, om det bare er den ene svulsten eller om det er mer. Han skal ha noen flere undersøkelser og så en operasjon, og da vil man vite mer.
Morfar fylte nylig 84 år. Han har levd et langt og rikt liv med talløse mennesker som setter stor pris på ham. Men jeg føler likevel at det er altfor tidlig å miste ham. Det er akkurat som om alle mine framtidige opplevelser blir mindre ved tanken på at jeg kanskje ikke får dele dem med ham. Ikke bare har jeg lyst til å skape nye minner sammen med morfar, jeg vil lære flere av hans minner å kjenne. Morfar forteller alltid masse om alle reisene han har vært på og alt han har opplevd, likevel føler jeg at det er så mye om livet hans som jeg ennå ikke kjenner til og hadde likt å vite. Men det vil aldri finnes tid nok til å lære alt om de du elsker. Man må innse at det alltid være deler av dem du ikke vil rekke fram til. Så er de borte og man må lære seg å leve med at det var all tiden man fikk.
Foreløpig har jeg min morfar i god behold. I hele neste uke skal jeg være sammen med ham og mormor på hytta igjen. Nå ser jeg fram til det mer enn noen gang før.
Rullerusks rablerier 