Ting jeg digger akkurat nå

Nå i helga kom endelig sola og varmen tilbake og jeg føler meg plutselig veldig sprudlende. Så her er en liten liste over ting som gjør meg glad for tida.

– å kunne gå i t-skjorte ute

– hvor optimistisk sola gjør meg

– babybablingen til datteren min. Kan ikke tenke meg noen finere lyd enn pludringen hennes

– de nye episodene av Bones (mulig at det har noe med at Bones og Booth er blitt foreldre)

– å spise middag ute. De siste dagene har jeg spist sushi i parken, pastasalat i hagen bak huset vårt og veggis-wraps på Nazar café på Sagene

– Trylle-bøkene av Amanda Hocking (egen post om dem senere)

– at jeg endelig synes jeg skimter mål for romanen min

– det nye albumet til Norah Jones

Trøste og bære

For en stund siden så jeg en VG-reklame der et par foreldre forgjeves prøver å knyte på seg et bæresjal til å frakte sin lille baby rundt i. Det hele virker ganske håpløst og komisk. Men jeg har oppdaget at i det virkelige liv er bæretøy en fantastisk ting.

På tirsdag tok mannen og jeg med vår lille håpefulle til butikken Bæreglede i Wessels gate. Den blir drevet at noen idealistiske bæreentusiaster. Der fikk vi demonstrert ulike alternativer som mei-tai, bæresjal og ringslynge. Vi valgte å gå for det som virket som den med laveste terskel for bæreamatører, nemlig en ringslynge. Man må ikke ha hakkespettmerke i knuter for å få den til. Man trer det lange sjalet gjennom to metallringer som sitter i den ene enden, legger slyngen som blir dannet over den ene skulderen, putter babyen oppi og strammer til.

Denne innretningen har vist seg å være vanvittig praktisk. I det siste har vesla nemlig begynt å være mer våken på dagtid. Det er jo hyggelig, men samtidig byr det på utfordringer da hun helst vil bli holdt eller båret den tida hun er våken. Hvis vi prøver å legge henne ned blir det fort protester. Da er en ringslynge en genial ting å ha. Da kan man nemlig enkelt spenne babyen fast på magen eller hofta og dermed ha hendene fri til å spise, rydde, lese avisa eller hva annet man skulle ha behov for å gjøre.

En ringslynge kommer også godt med hvis man skal ha med en nyfødt på kafé. Mange steder er det ikke plass til å ta med vogna inn i lokale og dermed må du sitte og balansere en særdeles ustødig bavby på fanget. Ikke så lett å få slappet av med en kaffe og bolle da. Men med babyen trygt spent fast på venstre hofte kan man lett drikke kaffe og spise bolle med høyre hånd.

Jeg er altså blitt frelst på bæretøy. Etterhvert kommer vi nok til å gå til innkjøp av flere typer ettersom ringslynge ikke egner seg like godt når man skal gå lengre turer. Jeg er veldig glad i barnevognen vi har, men å kunne bære babyen på kroppen har definitivt sine fordeler, uansett hva VGs reklamefolk skulle mene.

Livet i magen

Forrige bloggpost var et lite hjertesukk over alt som er vondt og vanskelig i verden. Men jeg må altså innrømme at jeg som regel går rundt og er glad og fornøyd for tida. Ikke bare har jeg akkurat hatt to uker ferie med sol, bading og masse kvalitetstid med min kjære og øvrig familie. I forrige uke kunne jeg kjenne de første bevegelsene fra barnet i magen min. Å kjenne at noe rører seg er helt fantastisk. For hver lille salto og dytt går det enda mer opp for meg at jeg er på vei til å bli mamma til et helt ordentlig menneske.

I går var vi på ultralydundersøkelse på Ullevål. Jeg var kjempespent og sov ganske urolig natta før. Mest fordi jeg gledet meg, men var nok også litt plaget av uro for at det skulle være noe galt. Vi kom oss gjennom pøsregnet og fant kvinneavdelingen. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig jordmor og så startet rundturen i livmoren min. Og der svømte den lille alienen vår. Bare at nå hadde den begynt å se ut som et lite menneske. Vi kunne se hjertet som slo, ryggraden, hodet med en liten nese, armer som viftet og bittesmå tær. Alt sammen helt perfekt i følge jordmora.

I begynnelsen av undersøkelsen var det som om den lille luringen skjønte at den fikk oppmerksomhet og derfor showet en del rundt og gjorde masse bevegelser. Etter litt ble den mer stille og hadde da selvsagt lagt seg til slik at å se etter kjønn ble litt vanskelig. Ikke at det så farlig hva det er, men jeg er innmari nysgjerrig (jeg er en sånn som snoker på gavene kvelden før julaften). Dessuten er det koslig å kunne omtale babyen som noe annet enn «den». Jordmora var veldig snill og gjorde en innsats for å avsløre hemmeligheten bak et strategisk plassert lår. Og uten at hun kunne si det helt sikkert er vi nå ganske sikre på at vi venter på en liten jente. Min kjære har hele tiden sagt at han tror vi får en jente, så han var strålende fornøyd. Jeg har av en eller annen grunn alltid følt at hvis jeg får et barn så blir det en gutt. Men tanken på å ha en datter, en liten mini-me, er ganske så fin. «Jenter er best», som min mormor sa sist jeg snakket med henne. :)