Mange tenker kanskje først og fremst på noe som er for barn nå de hører «dokketeater», men det er langt i fra alltid tilfelle. På torsdag var jeg på Trikkestallen på Torshov og så forestillingen «Baby Universe».
Utgangspunktet for forestillingen er at solsystemet vårt går mot slutten. Jorda er nesten brent opp, sola holder på å dø og de siste menneskene holder til dypt inne betongbunkerser. Noen vitenskapsmenn jobber med å finne en redning. De skaper baby universer i håp om at et av dem skal vokse seg stort og danne et nytt hjem for menneskene. Men det går dårlig. Alle de små baby universene enten dør eller forsvinner.
Men så blir det født et lite univers som er annerledes.
Forestillingen er laget av gruppa Wakka Wakka. De er et teaterkompani som holder til i New York og som er blitt genierklært blant annet av NY Times.
Å se denne forestillingen var en helt utrolig teateropplevelse. Jeg likte så godt alle løsningene de hadde valgt på dokkene, scenografiene og effektene. Jeg elsker det når det å være på teater virkelig blir å være en del av noe magisk.
Baby Universe har til tider en uhyggelig stemning, det handler tross alt om apokalypsen. Men den har nok av humor og håp til at det ikke blir en komplett dystopi. På mange måter et det klassisk eventyr om en ødeleggelse, kjærlighet, en helt, hans mor, et stort offer og nye begynnelser. Og uten at det oplevedes som veldig moraliserende så blir du minnet på hvor unik og fantastisk jorda er. Vi får lyden av regn, lyden av havet, ting som i forestillingen ikke finnes lenger. Og da jeg kom ut av teateret var jeg ikke lenger like bitter for at snøen hadde ødelagt vårfølelsen sin, for når du tenker etter så er snø ganske fantastisk og når våren endelig kommer på ordentlig så er det et desto større mirakel.
Rullerusks rablerier 