Et dukkehjem

Endelig er tiden inne. Vi som har sett i filler Buffy-dvdene våre og fortsatt blir på gråten når vi tenker på at Firefly ble kansellert har fått nytt håp. Joss Whedon er tilbake.

Jeg har nettopp sett den første episoden av hans nye skapelse, Dollhouse. Eliza Dushku (kjent som Faith, den ikke fullt så snille slayeren i Buffy) spiller hovedrollen, en pike kalt Echo. Echo jobber for noen mennesker som driver the Dollhouse. The Dollhouse består av såkalte «actives», unge mennesker som har fått slettet minnene om hvem de er. De får forskjellige typer oppdrag, og for hvert oppdrag blir de programmert med en ny personlighet. Når oppdraget er over blir den slettet. Mellom jobbene bor de i the Dollhouse hvor de blir dullet og stelt med. Fullstendig uvitende om hva som egentlig gjøres med dem tror «dokkene» de er der for å få en spesiell type behandling fordi de ikke er helt friske.

Men trøbbel i dukkehjemmet kommer både fra innsiden og utsiden. Echo begynner å vise sprekker som tyder på at hun kanskje vil se gjennom sine påtvungne personligheter. Samtidig er en ung politimann på sporet av the Dollhouse, på jakt etter jentene som har forsvunnet.

Dollhouse har et kjent og kjært whedonsk preg. Det er selvstendige og hardtslående damer, spenning og action, humor og snappy dialog, og jeg er ganske sikker på at vi får en sunn dose romantikk og håpløs kjærlighet etterhvert.

Denne første episoden kunne absolutt by på god underholdning, så jeg har en sterk følelse av at det kan bli en bra sesong. Nå må jeg finne fram «Joss Whedon is my master now»-tskjorta mi igjen.

Vampyrfjortis

Kanskje kan vampyrer inspirere til evig ungdom på andre måter enn ved å bite deg. Jeg føler ihvertfall at jeg rir på en bølge av tenåringsaktig entusiasme etter den siste tidens strøm av popkulturelle vampyrinnflytelser.

Min entusiasme for disse bleke sexy typene startet med Buffy the vampire slayer. Etter at det å se Buffy-dvd’ene mine om og om igjen begynte å bli gammelt dukket det opp noe nytt. I høst kom True Blood, Alan Balls nye HBO-serie om den vakre blonde telepaten Sookie Stackhouse som blir dratt inn i mørke mysterier når hun treffer vampyren Bill. Jeg ble aldri helt revet med av serien, men den fascinerte meg såpass at jeg bestemte meg for å utforske bøkene som serien er inspirert av.

I motsetning til tvserien tok Sookie Stackhouse-bøkene meg med storm. Noe ved dem klarte å rive vekk all min omhyggelig oppsamlede kresne skeptisisme og brakte meg tilbake til ungdomsskoletida da jeg kastet meg ivrig over den ene fantasyboka etter den andre. Sookie Stackhouse-bøkene er fulle av sexy mysterier som involverer både vampyrer, varulver og feer, og de er veldig vanskelige å legge fra seg. Selvsagt er språket langt fra Shakespeare og klisjeene dukker opp både her og der, men plotene er både spennende og overraskende og karakterene interessante og sjarmerende. Jeg har begynt å ta bussen til jobb igjen, slik at jeg kan lese på veien. Jeg leser mens jeg spiser, mens jeg egentlig burde sove og jeg smugleser på jobben.

Dette er ikke stor litteratur, men det er veldig stor moro.

Disse litterære utskeielsene var vel det som inspirerte meg til å gå på kino nå i helga og se vampyrfjortisfilmen Twilight. Det var en positiv, men delt opplevelse. En del av meg lo mye av de intense nærbildene av vampyrhunken Edward og den vakre Bellas bevrende lepper, samtidig som den koste seg med flotte landskapscener og en del kul action. Men hele tiden med sunn voksenironisk distanse.

Den andre delen av meg ble revet med av kjærlighetsdramaet og intensiteten. Etterpå var det er nesten så jeg skulle ønske jeg var 15 igjen så jeg kunne ungpikesverme for Edward på samme måte som jeg var forelsket i Leonardo DiCaprio etter å ha sett Romeo + Juliet. Jeg gikk hjem og lastet øyeblikkelig ned sounstracket som jeg satt og lyttet til med et drømmende nostalgisk blikk.

Jeg har to-tre bøker igjen av Sookie Stackhouse-serien. Deretter må jeg finne andre kilder å slukke min tørst etter overnaturlig drama og action. Kanskje blir det Twilight-bøkene? (eller kanskje ikke, ettersom alle anmeldelsene på Amazon sier de stinker). Beklager Seriøs Litteratur, men du må bare vente til jeg har blitt voksen igjen.

True Blood

Mine to absolutte favorittserier fra tv er Buffy the Vampire Slayer og Six Feet Under. Nå møtes det beste fra to verdener. Alan Ball, skaperen av Six Feet Under, har nå lagd en ny serie for HBO. Med vampyrer! Den heter True Blood og traileren gir meg følelsen av bursdag og julaften på en gang.

I True Blood har vampyrer kommet ut av kista, lever åpent i samfunnet og har begynt å lobbye for sine rettigheter. På en bar i i Louisiana er den unge Sookie på jobb da hun treffer vampyren Bill. Sookie er ikke helt vanlig selv, hun kan nemlig lese folks tanker. Sookie og Bill går ut på en date sammen. Drama og spenning følger.

Denne serien ser ut til å ha alt som skal til for å være vellykket: Alan Ball og hans evne til å ta oss med på et dypdykk ned i den menneskelige psyke, store mengder sex og vold, gode skuespillere og en vikingvampyr (jepp, vikingvampyr). Første episode av True Blood ble vist på amerikansk tv igår kveld. Jeg håper på å ha den på en harddisk nær meg så fort som mulig.

True Blood er basert på bokserien The Southern Vampire Mysteries av Charlaine Harris, som jo også kan være verdt å sjekke ut.

Gratis tur til South Park

Da jeg gikk i tredjeklasse på videregående var absolutt alle hekta på South Park. Jeg ble kjent med serien da broren til en kamerat kom hjem fra utlandet med første sesong på vhs. Vi satt på gulvet i stua hans og lo så vi grein av kuer, analprober og hemningsløs banning. Og plutselig ble dette vist på NRK! Hver dag etter en ny epsiode var South Park det store samtaleemnet på skolen. Dette var jo en stund før YouTube, men vi fikk lastet ned lydspor fra de kuleste epsiodene som vi hørte på i friminuttene om og om igjen.

Matt Stone og Trey Parker har vært kontroversielle fra dag en. Og nå har de tatt nok en kontroversiell avgjørelse. Nedlasting og rettigheter blir jo diskutert overalt for tida. South Park-gutta sin løsning er å legge ut alle epsiodene fra alle 12 sesongene på nettet for gratis streaming. Dette er hva Matt Stone hadde å si om saken til Boing Boing:

Every South Park episode and billions of clips have been online for years on YouTube or BitTorrent (…) we’ve always loved the fact that more people in more places could see our little show. The new website just makes it easier for people to see and share South Park.

Eventually every episode and clip will be available everywhere in the world. There is a tangle of contracts that Comedy Central has with different cable companies and territories that are preventing us from that right now. But hopefully it won’t be long.

Basically, we just got really sick of having to download our own show illegally all the time. So we gave ourselves a legal alternative.

Jeg ble etterhvert litt lei av South Park og har ikke sett showet på en del år. Likevel synes jeg dette var en utrolig bra nyhet ettersom jeg nå enkelt kan se mine favorittepisoder fra de tidlige sesongene ved å gå inn på http://www.southparkstudios.com/

Her er et klipp fra episoden «Chickenlover» fra sesong 2. Dette er Cartman på sitt beste. «Respect my authority!!!»

Søvnløshet og BSG

Jeg skammer meg. Jeg har vært utrolig lite flink til å oppdatere denne bloggen de siste dagene. Og det enda fine venner har vært inne og kommentert og alt. En venninne skrev til meg på facebook at bloggen min er «fin og underholdende, akkurat som deg». Er hyggelig å høre at både en selv og det man sysler med har en viss underholdningsverdi :D

Grunnen til at jeg har vært litt sløv med å oppdatere er altså at jeg er generelt ganske sløv for tida. Jeg er ikke flink til å legge meg før midnatt, og når man må stå opp kl 7 hver dag for å være på jobb kl 8 så sier det seg selv at søvnmangelen etter hvert tar knekken på kreativiteten. Det som likevel gjør livet mitt lettere er at sola så smått begynner å komme tilbake. Selv om jeg fortsatt føler meg mer død enn levende når moblien begynner å dure på nattbordet, så er det faktisk bittelitt lettere å krype ut av dyna og snuble i retning badet når verden ikke er svartere enn svartekatta.

En annen ting som gjør livet lysere er at… det er under en måned igjen til sesongstart for Battlestar Galactica sesong 4!!!!! omfg!!! Gledeseggledeseg!!! I den anledning vil jeg trykke dette flotte bildet av Nattverden med karakterer fra BSG.

Remakes av Nattverden med karakterer av diverse slag er muligens en smule klisjé, men jeg synes nå dette bildet er ganske tøft likevel. Jeg lurer på om ikke Kara «Starbuck» Thrace er en av årsakene til at jeg nylig tok skrittet og meldte meg inn i SATS i forrige uke. Hun er min favorittkarakter og vanvittig tøff. Jeg kommer neppe noensinne opp i atlet/supersoldat-klassen, men det skader vel ikke å kvitte seg med litt av kosemagen man har samlet opp. Nå må jeg bare få SATS til å vise Battlestar i stedenfor Hotel Cæsar på tv’ene foran trimsyklene så har jeg sixpack før sesongen er over…

Distraksjoner

Som med så mange andre ting startet jeg denne bloggen med så mange gode forsetter. Den skulle være ordentlig og seriøs, og jeg skulle ha bestemte temaer og prosjekter å skrive om. Det første prosjektet skulle være leselista jeg postet sist. Så skjedde selvsagt to ting som ofte skjer; så fort man prøver å lage «seriøst prosjekt» ut av noe man sysler med alene på fritida virker det plutselig bare som kjedelig ork. Den andre tingen som skjedde var at jeg selvfølgelig ble distrahert av noe annet. To konkrete ting skjedde: jeg ble syk og var hjemme fra jobb i tre dager. Dette kunne selvsagt ha vært en utmerket anledning til å utvikle min nystartede blogg. I stedet ble jeg fristet av det store tv-monsteret og endte med å se hele første sesong av Battlestar Galactica i ett strekk. Å herregud så hekta jeg ble og fortsatt er. Har ikke vært så besatt av en tv-serie siden Buffy. Etter å ha sett alle sesongene av Buffy et pinlig høyt antall ganger er det fantastisk å ha ny underholdning på de kveldene hvor bøker bare virker tunge og siste utgave av Morgenbladet like gjerne kunne vært et tysk konversasjonsleksikon.

Jeg kommer helt sikkert til å rante mer om BSG senere så la meg heller fortelle om den andre tingen som har distrahert meg i det siste. Den andre tingen er Ali Smith, forfatter. Ali Smith er skotsk, født i 1962 , er ute av skapet lesbe og har skrevet en rekke bøker. Jeg hørte om henne for første gang for noen uker siden på P2s utmerkede bokprogram Boktilsynet. der snakket de om Ali Smiths debutbok, Like, som kom ut i norsk oversettelse på slutten av 2007. Boka ble skrytt opp i skyene av Boktilsynets kritikere og jeg ble overmåte nysgjerrig. Resultatet var at jeg begynte å lese Like omtrent samtidig som jeg begynte å lese bøkene til Miral al-Tahawy som er på min offisielle leseliste. Jeg ble fullstendig oppslukt av Like og de andre bøkene havnet nederst i bunken. Så nok en gang tok en europeisk forfatter over lesingen. Men denne boka er altså strålende og anbefales til alle. Jeg tror til og med at jeg må vie den en egen post hvor jeg virkelig kan legge ut som hvorfor den har reparert min litt skadeskutte leselyst.