Onsdag kveld og det er tid for poesi på Mono igjen. Denne gangen er publikum yngre enn forrige poesikveld, kanskje fordi det er et par unge, mindre etablerte poeter på programmet. Det kjennes godt ut å komme inn på Mono denne kvelden. Dagen har vært grå og tung. Jeg trenger sårt en halvliter og litt lyrisk eskapisme.
Kirsti Blom er konferianser i kveld. Før hver poet leser hun en lengre tekst som oppsummerer diktsamlingen vedkommende skal lese fra. Tekstene er fine, men jeg skulle inderlig ønske at hun hadde pugget manus litt bedre. Hun leser mer enn hun snakker til oss, og ordene hennes blir litt stive og døde. Oppramsingen skjuler engasjementet som finnes i teksten hennes. Dette irriterer meg gjennom hele arrangementet.
Først ut er hun som vel kan kalles kveldens headliner, Cecilie Løveid. Hun lener seg nonchalant over det lille bordet på scenen og virker veldig avslappet i det hun går rett på å lese fra fjoråret samling, Nye ritualer. Jeg er spent på posien hennes. Min eneste kjennskap til Løveid er romanen Sug som stod på pensumlista for en del år siden. Jeg husker vagt at jeg syntes den var interessant.
Desverre synes jeg ikke noe særlig om Løveids dikt. Jeg sitter og kjeder meg, stirrer ned i ølglasset, titter meg rundt. Helt til hun kommer til et prosadikt, om en opplevelse avdøde dikter Inger Christensen betrodde henne en gang. Jeg smiler og er lettet over dette første kvarteret ikke er fullstendig bortkastet.
Så kommer hun jeg har sett mest fram til å høre i kveld. Kristin Berget sjarmerte meg i senk en kveld på Mono i 2007, da hun debuterte med Loosing Louise. Nå kommer hun med en ny samling. Mindre personlig og mer politisk denne gangen. Religion, patriarkatet og kjønnsidentitet er temaer som blir tatt opp. Og aldri hadde jeg trodd at et dikt om sex med Jomfu Maria ville fungere, men det gjør det så absolutt.
Ordet som best oppsummerer Kristin Berget er «kul», eller nærmere bestemt «cool», slik jeg ser for meg poeter i New York på 60-tallet var «cool». Det er vanskelig å la være å stirre i et forsøk å å sluke utstrålningen hennes med øynene. Men jeg skulle ønske hun ikke leste så veldig som en poet. Jeg skulle ønske stemmen hennes var litt mer personlig. Nå føler jeg at det jeg oppfatter som tillært «poetstemme» kommer mellom meg og diktene. Jeg ser fram til å kunne lese dem selv, slik at jeg kan komme nærmere ordene hennes.
Nettopp som jeg sitter der og ønsker meg det mer avslappede og personlige, så er det nettopp det jeg får. Tredjekvinne opp var en positiv overraskelse og kveldens høydepunkt. Jeg sier hele tiden ting som – kjærlighet er Hege Susanne Bergans andre diktsamling. Hun kommer opp scenen, søt og pen i prikkete kjole, nett hestehale og forsiktig smil. Diktene handler om kjærlighet, om forelskelse, om begynnelse og slutten på et forhold. Om å gå på Ikea og late som man fortsatt har en framtid sammen.
Diktene er enkle, hverdagslige, tanker og hendeler alle kan kjenne seg igjen i. Og de er skrevet med en slik presisjon, følsomhet og humor at de blir stående og skinne, i stedenfor å bli til små klisjépadder som hopper rundt på gulvet.
I pausen forhører jeg meg litt rundt bordet mitt. Konklusjonen hittil er at ingen likte Cecilie Løveid, de fleste likte Kristin Berget og alle falt pladask for Bergan. En tur innom røykebakgården, toalettet og baren, og vi er klare for andre runde.
Etter pausen er det Cathrine Grøndahls tur. Etter å ha blitt mor og oppdaget av det er svært få dikt om moderskap og livet med spebarn, tok hun på seg å gjøre noe med det. Resultatet ble samlingen Jeg satte mitt håp til verden. Igjen blir jeg litt skuffa, og litt lei meg. For jeg skulle så inderlig ønske at det var mulig å lage bra poesi ut av disse temaene. Og kanskje er det mulig, men det lyktes altså ikke i dette tilfellet.
Sist opp på scenen er Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke som har gjendiktet amerikanske Juliana Spahr til nynorsk. Dette blir kveldens store øyeblikk for ufrivillig (?) komikk. For når diktene til Sphar, som hun skrev etter 11. september, blir framført av disse to, forvinner min tilnærmet seriøse holdning som hårballen ut av katten. Storholmen og Bakke er for anledningen kledd i sort, hun med høyhalset genser og kort bleket hår, han med skinnbukser og glattbarbert hodet. Altså ser de ut som beatnicks møter fascistiske kommandosoldater. Opplesningen deres bærer preg av performance, de leser i kor, messer rytmisk fram verselinjer, og jeg er altfor opptatt av å fnise av hvor absurd det hele virker til å egentig få med meg noe innhold. Heldigvis har jeg boka liggende hjemme så jeg kan ta en titt selv.
Tilsammen resulterte disse opptredene i en særdeles variert og interessant aften, som ble avsluttet med enda en øl og god stemning ved bordet. Og jeg har to nye diktsamlinger jeg er ivrig etter å sjekke ut, og tre som nok kan vente en stund, kanskje til og med for alltid.
Rullerusks rablerier 