Alle hjerters dag

Jeg er alltid litt usikker på om jeg vil markere valentindagen. En del av meg tenker at det er noe amerikansk kommersielt tull. Men romantikeren i meg jubler over enhver anledning til å gjøre noe spesielt og romantisk for og med kjæresten. Både min kjære og jeg er ganske flinke til å være romantiske i hverdagen, derfor er ikke behov for å løpe og kjøpe roser og sjokolade på en bestemt dato så stort. Men vi bestemte oss for at vi i det minste skulle gå ut og spise. Men med en liten baby er det ikke alltid lett å få til slikt. Så i stedet bestemte vi oss for å ta den romantiske middagen hjemme. Og med indisk take away, levende lys, Sinatra i bakgrunnen og en baby som sov fredelig ble det riktig så hyggelig. Tid sammen til å vise at man er glad i hverandre er den beste valentingaven.

Håper alle har en fin dag, uansett sivilstatus!

maybe i’m amazed

Jeg føler meg vårsprudlete i dag. I går var den første dagen det føltes varmt ut selv når sola ikke stod på. I morges måtte jeg ta av meg jakka da jeg gikk  til jobb. Stegene var så lette uten jakk, lue og skjerf. Jeg har blomstrete strømpebukser, kort blå kjole og røde converse på beina. Jeg føler meg så glad for tida og har bare lyst til å glise hele tida. Løpe så fort jeg kan for det kribler i beina av solenergi.

I lunsjen gikk jeg ut og kjøpte en gave til kjæresten min. Først tenkte jeg at det bare var fordi jeg ville gi ham noe fint bare fordi han er sånn ganske fantastisk hele tida. Men så kom jeg på at det faktisk er en spesiell anledning. I morgen er det nøyaktig et år siden vi var på vår første date. Det var litt merkelig å plutselig være på date med en fyr jeg har kjent i flere år. Den torsdagen stod han på et gatehjørnet og ventet da jeg kom litt for sent med trikken, og vi tok en runde på vernissager i Oslo sentrum, drakk gratis vin og prata, og på det tredje vinglasset var det ikke rart lenger, men bare skikkelig fint.

Og nå et år senere blir jeg fortsatt stadig mer forelska i ham. Det ser ikke ut til å ta slutt, stadig vekk stopper jeg opp, enten han er i nærheten eller ikke, og tenker «wow, så bra han er. wow, så heldig jeg er». I morgen har vi planer hver for oss, men i kveld blir det gave og kosing. Og vi har en lang fin vår foran oss.

your arms around me

poster denne fordi

jeg er veldig glad,

og veldig forelska

og har verdens beste kjæreste som ligger syk hjemme og jeg skulle ønske jeg var der og kunne dulle med ham

og fordi det er lenge siden jeg har hatt en klissete romantisk bloggpost her

og fordi dette er en utrolig fin sang som også er med i den veldig kule filmen Whip it.

put the sweetness in, stir it with a spoon

Jeg har opptil flere halvferdige blogginnlegg liggende, men tida går stort sett med til å skrive på og/eller prokrastinere foran romanmanuset, se siste sesong av Angel, lese Utrensking av Sofi Oksanen og legge planer for sommerferien. Så her kommer et mini-innlegg.

Når man skriver en fortelling med kjærlighet som et av hovedtemaene er det viktig å ha den riktige stemningsmusikken. Jeg fant nylig igjen en låt jeg ikke har hørt på mange år. Jeg tror jeg tok den fram igjen nå fordi jeg skriver om en jente på 17 år som har sin første store forelskelse. Og denne låta hørte jeg første gang på slutten av videregående da han jeg akkurat var blitt sammen med spilte den for meg og sa at den handlet om meg. Det er en god del er år siden det forholdet tok slutt med påfølgende forferdelig kjærlighetssorg, men nå kan jeg høre på «min» sang og bare bli varm inni meg og tenke på de hyggelige minnene om han jeg var så innmari forelska i den gangen for ti år siden.

Free love

» Free love? As if love is anything but free! Man has bought brains, but all the millions in the world have failed to buy love. Man has subdued bodies, but all the power on earth has been unable to subdue love. Man has conquered whole nations, but all his armies could not conquer love. Man has chained and fettered the spirit, but he has been utterly helpless before love. High on a throne, with all the splendor and pomp his gold can command, man is yet poor and desolate, if love passes him by. And if it stays, the poorest hovel is radiant with warmth, with life and color. Thus love has the magic power to make of a beggar a king. Yes, love is free; it can dwell in no other atmosphere. In freedom it gives itself unreservedly, abundantly, completely. All the laws on the statutes, all the courts in the universe, cannot tear it from the soil, once love has taken root.»

–Emma Goldman

being in love is totally punk rock

hjertet slår videre, slår rot på steder du ikke ventet, hamrer inn et nytt navn,

på hjerteveggen

lost in admiration – happy birthday – I’m forever yours

I dag er det fødselsdagen til min store helt Robert Smith. For ca 14 år siden forførte han meg med sin melankolske vakre stemme, evnen til å skrive fengende nydeligtriste sanger, bustete hår og røde leppestift. Og jeg har vært håpløst forelsket siden. Ikke en gang skuffelsen over de siste årenes utgivelser har klart å svekke forholdet vårt. The Cure er fortsatt det viktigste bandet i livet mitt, noe jeg alltid kommer tilbake til, som aldri slutter å være magisk.

En av de første låtene jeg falt for var «Killing an arab» fra albumet Boys don’t cry. Den er inspirert av boka Den fremmede av Albert Camus, dermed måtte jeg selvsagt lese den, og slik fant jeg en av favorittforfatterne mine.

did i listen to pop music because i was miserable, or was i miserable because i listened to pop music?

why does «love» always sound like «leave»?

when did «hello» become «goodbye»?

your lips are gone, but their taste is not

to me your arms is still the safest place

outside the sun creates a blizzard

i watch from the darkness inside

i first saw you a dark and stormy night

you gave me your name and you gave me a smile

second time i saw you was by the blue sea

you gave me your words and you gave me your thoughts

but by the blue sea your eyes said the most

third time i saw you was on a green hill

you gave me your past, and we shared our dreams

under the sun, we lay side by side

as our hands crept closer in the soft grass

the day grew long, your train was a-coming

to take you away, but i said stay

the train went by, and you were mine

our kisses drove us through the night

i thought i’m yours for ever ever

i thought this is the love that lasts

instead you drifted, further and further

until i could no longer hear your heart

and it rips and grips and tears me apart

cause your love turned to leave

while my love lingers

still inside me, pounding, screeching,

screaming your name

cause you left

but my love stays

Det gror sakte

“i think your heart grows back bigger ya know, once you get the shit beat out of you. And the universe lets your heart expand that way, cause that’s the function of all this pain and heartache that you go through and you gotta go through that to come out to a better place»
– John Cusack

i wear my heart on my neck

Jada, valentinsdagen er over og i tillegg er den noe kommersielt tull, (eller sier jeg bare det fordi jeg er singel? Nei, jeg tror faktisk jeg mener det. Liker ikke datobestemt romantikk hvor alle skal ha deg til å kjøpe kort og bamser og klissete sjokolade).

Vi kaster om oss med hjerter. I smykker, mønstre på klær og sengetøyog ikke minst tatoveringer. Er det fordi vi er så sugne på kjærlighet? Får disse små symnbolene på kjærlighetens kraft oss til å føle oss tryggere, varmere? Er det for å vise at love actually is all around? Eller betyr det ingenting? Er det uansett viktig? Jeg har lenge lurt på å ta en hjertetatovering, men jeg vet ikke om det er riktig. Hjertet mitt er allerede så åpent. Tror kanskje jeg hadde følt meg litt naken hvis jeg skulle hatt et utenpå huden. Men et av disse smykkene, det kunne jeg kanskje hatt.