Begrensninger

Så jeg kom meg ikke på konserten til The Jezabels da de spilte på søndag. En ting var at det var bursdagen til broren min. En annen ting er at konserter som regel starter først nærmere kl 10 på kvelden og da har jeg allerede begynt å tenke på og legge meg, særlig når det er jobb dagen etter. Før hadde det vært null stress å løpe rett fra familieselskap til konsert og stå opp tidlig for å jobbe dagen etter. Men nå for tida har jeg mindre energi å øse ut og må derfor prioritere.

Jeg føler egentlig ikke at graviditeten begrenser meg i særlig stor grad. Jeg har kuttet ut alkohol og kutte ned på koffein. Jeg har har byttet ut spinning og vektløfting med yoga og pilates tilpasset gravide. Ellers har det ikke skjedd noen store livsstilendringer. Det er bare det at jeg må gi meg litt tidligere på kvelden enn før. Nå har jeg aldri vært noen natteravn og antall nachspiel jeg har vært på kan sikkert telles på to hender, så heller ikke der en overgangen veldig stor.

Hvis det er noe jeg savner ved tilværelsen som ikke-gravid så er det klærne mine. Det er vel strengt tatt ingen big deal, men jeg må innrømme at jeg relativt ofte står foran skapet og ser lengtende på de fine kjolene og blusene mine før jeg trekker ut stretchbukser, en stretchy singlet og en lang cardigan (som er standardantrekket mitt nå for tida). Men det gjør kanskje ikke noe at garderoben er litt begrenset når man har verdens flotteste accessoir, nemlig en nydelig rund mage?

Og det gjør kanskje ikke så mye å gå glipp av en muligens kul konsert når man istedet tilbrakte kvelden sammen med sin hyggelige familie og fikk kjempegod veggismiddag og en enda bedre sjokoladekake. :)

Livet i magen

Forrige bloggpost var et lite hjertesukk over alt som er vondt og vanskelig i verden. Men jeg må altså innrømme at jeg som regel går rundt og er glad og fornøyd for tida. Ikke bare har jeg akkurat hatt to uker ferie med sol, bading og masse kvalitetstid med min kjære og øvrig familie. I forrige uke kunne jeg kjenne de første bevegelsene fra barnet i magen min. Å kjenne at noe rører seg er helt fantastisk. For hver lille salto og dytt går det enda mer opp for meg at jeg er på vei til å bli mamma til et helt ordentlig menneske.

I går var vi på ultralydundersøkelse på Ullevål. Jeg var kjempespent og sov ganske urolig natta før. Mest fordi jeg gledet meg, men var nok også litt plaget av uro for at det skulle være noe galt. Vi kom oss gjennom pøsregnet og fant kvinneavdelingen. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig jordmor og så startet rundturen i livmoren min. Og der svømte den lille alienen vår. Bare at nå hadde den begynt å se ut som et lite menneske. Vi kunne se hjertet som slo, ryggraden, hodet med en liten nese, armer som viftet og bittesmå tær. Alt sammen helt perfekt i følge jordmora.

I begynnelsen av undersøkelsen var det som om den lille luringen skjønte at den fikk oppmerksomhet og derfor showet en del rundt og gjorde masse bevegelser. Etter litt ble den mer stille og hadde da selvsagt lagt seg til slik at å se etter kjønn ble litt vanskelig. Ikke at det så farlig hva det er, men jeg er innmari nysgjerrig (jeg er en sånn som snoker på gavene kvelden før julaften). Dessuten er det koslig å kunne omtale babyen som noe annet enn «den». Jordmora var veldig snill og gjorde en innsats for å avsløre hemmeligheten bak et strategisk plassert lår. Og uten at hun kunne si det helt sikkert er vi nå ganske sikre på at vi venter på en liten jente. Min kjære har hele tiden sagt at han tror vi får en jente, så han var strålende fornøyd. Jeg har av en eller annen grunn alltid følt at hvis jeg får et barn så blir det en gutt. Men tanken på å ha en datter, en liten mini-me, er ganske så fin. «Jenter er best», som min mormor sa sist jeg snakket med henne. :)

Alien ombord

Selv om dagene er litt triste nå på grunn av katten som er forsvunnet er det én ting som særlig lyser opp livet mitt og som egentlig overgår det meste annet som foregår rundt meg: om ca 6 måneder er det et annet lite vesen som kommer til å flytte inn hos oss. Jepp, jeg har en alien ombord. Et lite vesen som snart kommer til å forandre livet mitt totalt vokser inne i meg. Selv etter flere uker med å prøve og venne meg til tanken kommer jeg fortsatt ikke over hvor fantastisk og egentlig ufattelig det er.

De to siste ukene har magen begynt å poppe en del ut og det er veldig stas å endelig bli synlig gravid, selv om det nok ennå ikke er alle som legger merke til det (selv synes jeg jo at det burde være åpenbart). For litt siden måtte jeg gå til innkjøp av mer gravidvennlig tøy da særlig de vanlige buksene allerede begynte å bli ubehagelig stramme over magen. Det er utrolig koslig å ha en liten mage å kose på. Jeg leste et sted at allerede fra uke 7 kan fosteret kjenne at man stryker utenpå magen. Om ca en uke kan det begynne å oppfatte lyd. Den musikalske oppdragelsen kan med andre ord starte tidlig ;)

Å være gravid må være det fineste og merkeligste jeg har vært med på. Selv om jeg rasjonelt sett vet at det er et foster i magen min er det likevel vanskelig å forestille seg. Derfor var det ganske spennende da jeg var hos legen på kontroll i dag. Ved hjelp av et doppler-apparat kunne vi høre hjerteslagene til barnet mitt. Det slo fort, fort, mye fortere enn mitt. Det var fantastisk å høre lyden som bekrefter at det er et annet lite menneske der. Allerede nå kjenner jeg at jeg er litt utålmodig etter å møte denne lille personen. På en annen side er det fint å vente, fint å glede seg og forberede seg på alt som skal komme.