whitney

«Hvem er død?», sa jeg.

Vi hadde akkurat skrudd på radioen. Både mannen og jeg spisset ørene.

«Olson?»

«Housten», sa jeg. «Whitney Houston».

Whitney Houston var funnet død i badekaret. Spontant fikk jeg tårer i øynene. Jeg ble litt overrasket over det. Hun er ikke en artist jeg har forholdt meg til på lenge. I 1992 kom The Bodyguard. Mamma og jeg så filmen på kino, jeg hørte på soundtracket hjemme om og om igjen, vi dro på konsert i Oslo Spektrum. Men nå kan jeg ikke huske sist jeg satte på en låt av henne.

Kan man si at man sørger over noen man ikke kjenner? For en stund sida leste jeg en artikkel er forfatteren ( jeg husker ikke hvem det var) skrev at når kjendiser, statsoverhoder eller andre som av ulike grunner får omtalt sin død i media går bort er det ikke sorg vi føler, men sentimentalitet. Jeg ble uansett oppriktig lei meg av å høre at Whitney Houston, en av min barndoms heltinner, damen med den fantastiske stemmen, er død. Jeg er lei meg for at livet hennes endte på den måten det gjorde. Hun betydde kanskje ikke så mye for meg, men hun betydde noe, og der ute lever mennesker som nå er grepet av en forferdelig savn.

Her er Whitney i yngre og gladere dager.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: