Lykkelig med liten

Å bli mor er en av livets store overganger og det er mye man ikke kan være forberedt på. Men det som har overrasket meg mest hittil er hvor lett jeg synes det er å ha en baby. Når man leser artikler og bloggposter om det å ha små barn kan man få inntrykk av at det bare er slit og mas. De første tolv ukene er som skjærsilden å regne. Det var i hvertfall det inntrykket jeg satt igjen med. Litt mistenktomt studerte jeg mine få bekjente som har barn. Var det virkelig slik at de led i i stillhet og egentlig gikk rundt konstant på sammenbruddets rand? Til slutt spurte jeg moren min om det var sant at det å ha små barn var så forferdelig som mange fikk det til å virke som. Hun beroliget meg med at dette ikke var tilfelle. Likevel var det med en viss skepsis og engstelse jeg ventet på at det skulle bli min tur.

Med snart seks ukers fartstid som mamma så må jeg si at ting går over all forventning. Ammingen går så det suser, vesla vokser og utvikler seg, hverken mannen eller jeg har begynt å ligne på zombier på grunn av søvnmangel. Ammetåka har jeg ikke sett så mye til. Jeg leser aviser og følger med på nyhetene, og selv om jeg synes det er veldig gøy å snakke om baby er jeg også i full stand til å diskutere boligmarkedet, vikarbyrådirektivet eller utviklingen i Iran. Jeg er oppdatert på tv-seriene mine og har lest ut flere bøker siden vesla ble født. Jeg lager ordentlige middager og får innimellom skrevet både her på bloggen og på romanen min. I det hele tatt føler jeg at livet fortsetter som før om enn i kortere intervaller og med flere avbrytelser.

For selvsagt har livet mitt fått en nytt senter. Men det er bare koslig og oppleves ikke som noen byrde på noen måte. Tvert i mot oppleves det som befriende å måtte sette noen andre framfor meg selv. Jeg kan gjerne sitte lenge og bare nyte å ha babyen min på fanget. Eller se på at hun sover. Jeg lærer meg tekstene på barnesanger jeg har glemt og synger dem for henne. Morshjertet mitt svulmer av stolthet over merkelige ting som hvor mye hun kan bæsje (bare babyforeldre vil forstå dette) og mer logiske ting som at hun klarte å snu seg fra mage til rygg bare fem uker gammel.

Alle barn er forskjellige og jeg vet at jeg har vært heldig som har fått en veldig rolig baby som stort sett er eksemplarisk om natta og nesten aldri gråter. Men jeg nekter å tro at det er så uvanlig som man av og til kan få inntrykk av. Kanskje bare virker det slik fordi det først og fremst er de som har problemer som har behov for å lufte frustrasjonene sine på nettet? Og de som skriver artikler og bøker om spedbarn må jo også fokusere på problemene som kan oppstå ellers hadde de ikke hatt noe å skrive bøker om. Likevel skulle jeg ønske at det var mer snakk om all gleden, kjærligheten og kosen man kan vente seg som nybakt forelder. Jeg blir så glad av de som skriver om hverdagsgledene i livet med barn, tross visse frustrasjoner. Jeg vet at mange utfordringer venter på meg etterhvert som vesla vokser opp. Men jeg skal prøve å ikke kaste bort tid på å bekymre meg for problemer som kanskje ikke oppstår, og heller nyte livet som det er.