Poesi mens vi puster 98

I anledning gjenopplivingen av denne bloggen gjenoppliver jeg også spalten «Poesi mens vi puster» og vil poste et dikt hver mandag. Jeg starter med et dikt fra en av fjorårets mest kritikerroste poesidebutanter.

jeg fyller øynene med det jeg tror du vil ha

jeg fyller dem med kråker

jeg fyller dem med frø

som blåser dunete langs bakken

og du sitter oppreist i meg mens jeg går

du sitter bak øynene mine

og ser meg se

 

du har fått rommet med den dårligste utsikten

så jeg må passe på å ha den beste

jeg skraper is av øynene om morgenen

jeg pirker i dem med en kvist

 

det jeg skal er enkelt          jeg skal gå her langs veien alene

og se for to

 

– Lina Undrum Mariussen

fra samlingen Finne deg der inne og hente deg ut (2011)