Livet i magen

Forrige bloggpost var et lite hjertesukk over alt som er vondt og vanskelig i verden. Men jeg må altså innrømme at jeg som regel går rundt og er glad og fornøyd for tida. Ikke bare har jeg akkurat hatt to uker ferie med sol, bading og masse kvalitetstid med min kjære og øvrig familie. I forrige uke kunne jeg kjenne de første bevegelsene fra barnet i magen min. Å kjenne at noe rører seg er helt fantastisk. For hver lille salto og dytt går det enda mer opp for meg at jeg er på vei til å bli mamma til et helt ordentlig menneske.

I går var vi på ultralydundersøkelse på Ullevål. Jeg var kjempespent og sov ganske urolig natta før. Mest fordi jeg gledet meg, men var nok også litt plaget av uro for at det skulle være noe galt. Vi kom oss gjennom pøsregnet og fant kvinneavdelingen. Der ble vi møtt av en veldig hyggelig jordmor og så startet rundturen i livmoren min. Og der svømte den lille alienen vår. Bare at nå hadde den begynt å se ut som et lite menneske. Vi kunne se hjertet som slo, ryggraden, hodet med en liten nese, armer som viftet og bittesmå tær. Alt sammen helt perfekt i følge jordmora.

I begynnelsen av undersøkelsen var det som om den lille luringen skjønte at den fikk oppmerksomhet og derfor showet en del rundt og gjorde masse bevegelser. Etter litt ble den mer stille og hadde da selvsagt lagt seg til slik at å se etter kjønn ble litt vanskelig. Ikke at det så farlig hva det er, men jeg er innmari nysgjerrig (jeg er en sånn som snoker på gavene kvelden før julaften). Dessuten er det koslig å kunne omtale babyen som noe annet enn «den». Jordmora var veldig snill og gjorde en innsats for å avsløre hemmeligheten bak et strategisk plassert lår. Og uten at hun kunne si det helt sikkert er vi nå ganske sikre på at vi venter på en liten jente. Min kjære har hele tiden sagt at han tror vi får en jente, så han var strålende fornøyd. Jeg har av en eller annen grunn alltid følt at hvis jeg får et barn så blir det en gutt. Men tanken på å ha en datter, en liten mini-me, er ganske så fin. «Jenter er best», som min mormor sa sist jeg snakket med henne. :)