De blødende hjerter

Hverdagen er tilbake nå. I går var første dagen på jobb i et nye semester på Blinderen. Den startet med en minneseremoni på Frederikkeplassen. Det var fine taler og jeg måtte anstrenge meg for ikke å gråte da vi sang Til ungdommen, en sang som alltid rører meg uansett, og for første gang på så lenge jeg kan huske ble jeg rørt av å høre nasjonalsangen.

De første dagene etter terroren gikk jeg rundt med en konstant følelse av å måtte gråte. Fortsatt kjenner jeg at klumpen i halsen kommer lett. Samtidig blir jeg fortsatt overrasket hver gang jeg ser en avisoverskrift som handler om det som har skjedd. En del av meg tror fortsatt at det var en vond drøm, noe jeg kommer til å våkne opp fra.

Jeg er rørt og stolt av hvordan landet har taklet det som har skjedd. Likevel plages jeg av tanken på hvordan ting hadde vært hvis det ikke hadde vært en hvit nordmann som stod bak. Og like mye vrenger det seg i meg når jeg leser tekster av de som tar denne massakren som et bevis på at vi trenger mer islamfiendtlighet, mer grov debatt og enda verre, at Arbeiderpartiet har brakt dette på seg selv. Personlig klarer jeg ikke å lese et kommentarfelt på nettet uten å bli kvalm og opprørt over alt hatet og trangsyntheten og generaliseringene av personer og grupper som spys ut. Er det virkelig sånt vi trenger mer av for å jobbe mot et bedre samfunn?

På nyhetene i morges ble det snakket om nedgang på børsen i Asia, mulig finanskrise i USA og Europa. Opptøyer i England. På facebook fortalte en god venninne at det ble brent og herjet rett utenfor huset hennes i London. Man kan bli skremt av mindre. I siste nummer av Morgenbladet leste jeg et innlegg av Siri Hustvedt, en norsk-amerikansk forfatter som jeg beundrer og respekterer. Hun snakket om hvordan alle mennesker er født sårbare og at vi trenger hverandre. At det å ha et blødende hjerte, en som føler med andre, ikke er tegn på svakhet, men en god ting. Livet er skummelt og verden er skummel og mye ser ikke lyst ut nå. Og alt jeg klarer å tenke på er den naive tanken om at vi må ta vare på hverandre. Vi er alle redde og sårbare. Hat, konspirasjonsteorier og kamp for egen posisjon kommer ikke til å redde oss.

Jeg føler meg så innmari liten. Men jeg kan i det minste gjøre de små tingene. Gi penger til sultofre på Afrikas horn. Ikke snakke eller skrive nedsettende om grupper i samfunnet. Resirkulere søppelet mitt. Smile til folk på gata. Det er da noe er det ikke?

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: