Nylig leste jeg ut Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll. Det er en bok som har vært mye omtalt. Jeg har sett forfatteren bli intervjuet på Blå, han virket forøvrig som en veldig sympatisk fyr, jeg har hørt boka rost av andre og jeg har lest mang en rosende omtale. Etter måneder på bibliotekets venteliste kunne jeg endelig låne den. Ettersom boka jeg fikk i hånda er det fra det tredje opplaget har forlaget nå fått trykket skryt fra anmeldelser på omslaget.
Jeg leste boka og jeg likte den. Det er en spennende roman om pyromanen som herjet Heivolls hjembygd Finsland i 1978, året forfatteren ble født. Det setter naturlignok en ekstra spiss på saken når man vet at dette virkelig har skjedd. Jeg likte også måten Heivoll kobler fortellingen om pyromanen til sin egen livshistorie. Det er sterkt og rørende og lese om farens død, om Heivolls vei til anerkjennelsen av at det er forfatter han skal bli. Jeg liker språket til Heivoll. Særlig hvordan han kan skrive om dype og sterke følelser uten at det føles kleint. Og han kan beskrive naturen på en lyrisk måte som ikke føles overdrevent romantisk.
Samtidig klarte jeg ikke helt å slippe begeistringen løs. Det gjør noe med lesingen min når jeg leser bøker som jeg har fått prentet inn at «skal være noe helt spesielt og fantastisk». Jeg blir selvbevisst angående min egen reaksjon. Liker jeg virkelig boka eller bare liker jeg fordi jeg forventer å like den? Er jeg redd for å være en av de som ikke skjønner hvor bra den er? Hvis jeg ikke blir kjempebegeistret, er det da bare på trass? Slike tanker forstyrrer lesingen.
Det er en egen sjarm ved å føle at man oppdager noe selv. Jeg er blitt mer og mer glad i se filmer jeg ikke vet noe særlig om på forhånd. Slik blir opplevelsen på mange måter «renere», ikke så farget av forventninger skapt av andres ord. Samtidig har jeg ofte stor glede av å lese gode anmeldelser. Men kanskje jeg burde vente med å lese til jeg har sett/lest noe selv.
Men for all del, les Før jeg brenner ned. Det er innmari bra bok. Så har jeg sagt det jeg og.
Rullerusks rablerier 
23. juni 2011 at 11:22 am
Eg kjenner meg godt igjen i det du skriv om å vere sjølvbevist sine eigne reaksjonar. Dette har eg opplevd fleire gonger, når eg har lese bøker som har fått mykje god omtale. Eg kjenner av og til at eg blir mykje meir kritisk og mindre åpen for den umiddelbare lesaropplevinga når eg les bøker som har fått mykje god kritikk, samanlikna med når eg les bøker eg har høyrd lite om. Eg veit ikkje heilt kva dette kjem av, men det er kanskje slik at behovet for å gjere meg opp ei eiga, personleg meining blir sterkare og dette forstyrrer sjølve lesinga. Når det gjeld Før jeg brenner ned, var eg så heldig å få tak i eit leseeksemplar i fjor sommar, så eg fekk lese boka før alle prisane og all den positive omtalen. Det er eg veldig glad for, for det var ei bok det var fint å lese og oppleve der og då, utan alle dei kritiske tankane.
24. juni 2011 at 1:30 pm
Denne boka ventar eg på;er i kø på det lokale biblioteket. No gler eg meg til å lese den, takk for boktips.
27. juni 2011 at 6:46 pm
[…] 4) Gaute Heivoll – Før jeg brenner ned. Denne boka handlar om pyromanen som herja i heimbygda til Heivoll i 1978, og dykk kan lese ei god omtale av boka i bloggen til Rullerusk. […]