Sakte liv

I pinsehelga besøkte jeg barndommen min. Det vil si at jeg var på hytta sammen med besteforeldrene mine. I en verden hvor stort sett alt annet stadig forandrer seg er det fantastisk å ha et sted hvor du føler at alt fortsatt er det samme. Et sted du kan gå og fortsatt finne en ro og enkel glede som minner om de somrene da du løp naken rundt på plenen og ikke hadde en bekymring i verden.

På hytta går tida sakte. Ingenting å stresse med. Ingenting å rekke. Man står opp når man føler for det. Spiser havregrøt og leser avisa. Registerer hva slags vær det er. Ser ut på Oslofjorden som vugger bare noen meter fra plenen. Når det stormer om høsten hender det at den kommer helt opp til hytteveggen og vi må rake gresset fri for tang og småstein.

Vi setter oss bak i solveggen i le for vinden. Kanskje vi leser, kanskje vi bare lukker øynene og lener oss bakover. Jeg klipper plenen. Spiser litt lunsj. Mat smaker ekstra godt her ute. Det må være sjølufta. Jeg går en tur i skogen. Ser to hoggorm som lå og koste seg i sola helt til jeg kom forbi og forstyrret. Jeg plukker blomster. Smørblomst, hundekjeks og noen rosa blomster som alltid har vokst her ute, men som ingen av oss vet hva heter. Langs en sti finner jeg de første modne markjordbærene. De smaker søtt og sommer. Jeg lar de som fortsatt er litt hvite stå.

Jeg strikker mens besteforeldrene tar en ettermiddagslur. Så lager mormor middag. Stekt flyndre med nypoteter slik det skal være her ute. Jeg blir nødet flere ganger enda jeg sier at jeg er stappmett. Jordbær med sukker og fløte til dessert. Jeg tar oppvasken. Så leser jeg litt mer i boka mi.

Vi spiller kort og yatzy. Sola går ned på andre sida av fjorden.

Sovner til lyden av bølgeskvulp.