De gamle er best

I det siste har jeg hørt mye mindre på musikk enn jeg pleier. Mye av grunnen er at jeg er drittlei praktisk talt alt jeg har pleid å høre på de siste årene. Jeg er lei alt som er ipoden og på Spotify-listene mine. CD-ene mine har jeg pakket bort, men jeg hadde nok vært lei dem og. Og jeg orker ikke sette meg inn ny musikk. Jeg leser litt anmeldelser og får anbefalinger fra folk, men det er sjeldent jeg følger opp. Noe jeg sjekker jeg ut, men lite fester seg. Men så savner jeg musikk. Løsningen min har foreløpig vært å gå tilbake i tid. Først til Leonard Cohen, en gammel favoritt som jeg ikke har hørt så mye på på en stund. Og Leonard kan greiene sine. Musikken og tekstene hans får meg til skjelve, rødme og gråte. Dette er ekte poesi. Så sukker jeg «hvorfor lager ingen sånn musikk, sånne tekster lenger» og føler meg skikkelig gammel som synes at alt virket mer ekte før.

Så tenker jeg at jeg skal slå meg mer løs og inspirert av min nye serie-dille, Supernatural, setter jeg på Blue Oyster Cult. «Don’t fear the reaper» kan godt gå på repeat noen ganger uten at jeg blir lei, men kan hende naboene blir det.

Og når jeg virkelig skulle slå meg løs når jeg skulle i leiligheten fant jeg fram god gamle gutta i Aerosmith. Jeg har en vag følelse av at de er et band man kan bli anklaget for å være litt harry for å like, men hvem bryr seg? Eneste minus er at jeg har hatt låta «Angel» på hjernen i tre dager nå. Uvisst hvorfor ettersom den ikke er en av mine favoritter i diskografien deres. Men den er åpenbart fengende. Jeg poster den her og håper på overføre viruset til noen andre.