Flere første ganger

Så på tirsdag leste jeg opp litteraturen min for et lokale fullt av mennesker for første gang. Jeg leste ikke fra scenen på Blå, for det var low key kveld og da stod man på gulvet, men jeg leste inn i en mikrofon, hørte min egen stemme komme ut av høytallerne. De første setningene var vanskelige fordi pulsen dunket så hardt i halsgropa. Men jeg er trygg på tekstene mine og det går greit. Jeg føler at jeg vet at det er bra. Og etterhvert husker jeg på å se opp innimellom, se ut på publikum. Og så plutselig er det over og jeg er tilbake på stolen min og de jeg kjenner rundt meg forteller meg hvor flink jeg er og hvor bra det var. Jeg drikker av ølen, kjenner at jeg gliser over hele kroppen mens jeg hører på resten av de som skal lese.

Jeg hadde trodd at det ville være gøy, men jeg hadde ikke trodd at det skulle bli et sånt vanvittig kick lese høyt. Kanskje jeg er en større eksibisjonist enn jeg trodde?

Før jeg dro til Blå hadde jeg for første  gang middag med en forlagsredaktør. Hun hadde lest korttekstene mine og ville snakke om dem. Hun sa at de var bra, veldig bra. At jeg hadde tydelig stemme, et tydelig og spennende prosjekt. Men at korttekster desverre ikke var noe de ville satse på nå. Likevel følte jeg at jeg hadde vunnet noe, at jeg hadde kommet et skritt videre. Og så dro vi på Blå, og jeg leste og venner og folk jeg ikke kjenner sa at det var bra, at det var veldig bra.

Og nå kjenner jeg meg annerledes. Jeg har hele tida trodd på at jeg kan skrive, at jeg kan lage noe som er bra nok til at andre vil lese det, til å få det utgitt. Jeg har hatt trua. Men på tirsdag var det akkurat som om det ble mer virkelig. Ikke lenger en sterk, men fjern drøm, men noe som finnes innen rekkevidde.

Så jeg skriver alt jeg kan. På romaner og korttekster. Det blir noe. Det kommer til å bli noe.