The typewriter is holy…

The typewriter is holy the poem is holy the voice is holy the hearers are holy the ecstasy is holy! -Allen Ginsberg

Jeg fikk Patti Smith – Complete 1975-2006 Lyrics,reflections & notes for the future fra bliblioteket i dag. Den starter med dette sitatet av Ginsberg. Ginsberg som Patti traff for første gang på en kafé i New York, og han spanderte et måltid på henne fordi han trodde den magre androgyne jenta var en ung gutt, han oppdaget feiltakelsen, men sa at det var greit, og så spiste de og diskuterte poesi. Jeg fikk også tak i Pattis siste diktsamling Auguries of innocence fra 2005. Jeg gikk tur langs elva i stad, satte med ned ute på Blå, drakk en kaffe og leste, og jeg er hekta på Patti, helt siden jeg leste selvbiografien Just kids i januar, en bok jeg ble så fengslet av at jeg ikke en gang har klart å blogge om den, den gikk inn i hjerte og sjelen min, og det verket i meg etter å være der Patti var, i New York sent 60- tidlig 70-tallet, på The Chelsea Hotel, rundt omkring på Manhattan, omgitt av kunstnere, beatpoeter og rocknroll.

Jeg leser lyrikken hennes, tekstene, hører på sangene, og hun er så innmari levende, jeg vet ikke om jeg liker alt hun har skrevet like godt, men hun er så full av kraft, sparkende, spyttende vilje og ånd at det uunngåelig å bli påvirket av det, og hun er en romantiker som hyller Blake og Rimbaud samtidig som hun sier fuck og piss, og hun er så innmari i verden, diktene fra 2005 er preget av en nådeløs virkelig, Irak-krigen, hennes egne tap, samtidig har hun disse grepene fra klassisk romantisk diktning, det er barndom og drømmer, det er umulig å lese diktene uten å få lyst til å si dem høyt, diktene hennes har slik en rytme, de ber om å bli sunget, når du leser Pattis dikt skjønner du at hun måtte bli sanger, de sprenger seg ut av arket, krøller seg på stemmebåndet, freser og egger på tungespissen.