setting forth in the universe, be it, no concern, point of no return

Semesteret har startet, plutselig er Frederikkeplassen full av studenter igjen, jeg kan se dem fra vinduet på biblioteket mitt som ennå er ganske rolig, men snart kommer de og skal ha pensumbøker og videregående pensum, må friske opp, lett panikk i blikket, den jeg husker selv fra de første dagene på universitetet, jeg var i Trondheim, første uka på Dragvoll, skulle ta ex.phil og ex.fac, lurte på å ta et emne i medievitenskap, gikk rundt i gangene under glasstaket, veska stadig tyngre av pensumbøker, de første forelesningene i det store auditoriumet, tok notater fortere enn jeg kunne lytte, lurte på om jeg skulle tørre å snakke med noen av de firehundre andre i rommet, men jeg turte ikke og gikk i stedet til studierådgivningen, fikk et glass brus og fikk snakke litt,

jeg hadde bodd hjemmefra i fire dager, i en ukjent by hvor jeg ikke kjente et eneste menneske, og jeg var helt alene og jeg var der fordi jeg ville prøve hvordan det var å være alene, hvordan er det å starte på nytt, og jeg fikk litt panikk, men jeg fikk brus og høre at alt kom til å gå bra, og jeg gikk ut derfra og jeg gikk på forelesningene mine og jeg pugget som er gal fordi jeg var redd for å ikke være god nok for universitetet og jeg levde på kneipp til fem kroner, appelsinmarmelade, nudler og billige fiskepinner, det hendte jeg gikk på kafé eller kino, men ikke ofte, jeg brukte ingen penger fordi jeg skulle være sikker på at pengene ikke tok slutt, pengene måtte ikke ta slutt, jeg fikk to venner, så en til, men jeg var mye alene, på forelesning, på kafé, på kino, på turer langs Nidelva, jeg leste gjennom pensum minst tre ganger, markerte med tusjer i ulike farger, jeg ringte ofte til kjæresten som bodde i en annen del av landet og ofte gråt jeg, men jeg tror jeg visste at jeg hadde gjort noe riktig, i en helt fremmed del av landet hvor jeg var en fremmed følte jeg meg hjemme, selv om jeg var alene,

og så hadde jeg fire venner og fem venner og plutselig hadde jeg ikke tid til å lese hele pensum tre ganger, og jeg gikk fortsatt på kafé alene, gjerne med en bok, en avis, men fordi jeg hadde lyst, ikke fordi jeg ikke hadde noen å invitere og jeg var ikke fremmed, jeg var hjemme, og ni år senere går jeg rundt på Blinderen og jeg ser på de nye studentene, studerer dem, og jeg lurer på hvem de kjenner, om de kommer langt vekk fra, hva de føler om stedet de er kommet til, og jeg får litt lyst til å gi dem en kopp kaffe eller et glass brus og si at det kommer til å gå helt fint.