Jeg, en forteller

Nå er jeg tilbake i Oslo og tilbake på jobb etter en svært begivenhetsrik ferieuke, som etterlot meg mer utmattet enn uthvilt. Først var det fire dager på venninnetur i København, så en dag hjemme, så bare det videre til Bergen og skrivekurs på Skrivekunstakademiet. De fire dagene på SKA var intense og jeg har brukt de siste dagene på å fordøye tankene og intrykkene jeg satt igjen med.

Jeg kommer fra skrivekurset med litt delte følelser. Det var fantastisk å møte så mange andre mennesker som skriver, som skriver bra og som var så hyggelige og interessante å prate med. Det mest lærerike ved hele kurset var alle diskusjonene vi hadde og det å lese andres tekster og høre deres og de andres tanker rundt dem. Flere av de jeg møtte på kurset håper jeg på å fortsette kontakten med.

Likevel var jeg litt nedenfor, kanskje til og med litt såret og lei meg, etter kurset. Jeg hadde en sterk følelse av å bli veid og funnet for lett. Ikke fordi jeg skrev dårlig, men fordi jeg skrev feil type tekst. Jeg fikk et tydelig inntrykk av at kurslederne favoriserte de som var poetiske og svevende og eksperimentelle med språk og form. Min litt mer klassiske fortellende prosa ble ganske raskt forbigått. Jeg fikk riktignok høre at det var godt skrevet, med flyt og driv og at flere fikk lyst til å lese mer av historien, samtidig var det som sagt veldig klart hva som ble regnet som «høyverdig». Da kurslederen kalte teksten min » et skoleeksempel på hvordan en roman skal åpnes», oppfattet jeg det ikke som et kompliment, men mer som en kritikk. (Man er selvsagt ganske sårbar i en sånn situasjon, så kan hende jeg overreagerte, men det var slik det opplevdes da).

Jeg kom hjem litt med halen mellom beina. Min stemme og mine historier var åpenbart ikke egnet til å nå opp til de standardene enkelte måler litteraturen etter. Jeg slikket litt på sårene mine, så begynte jeg å tenke på hvorfor jeg skriver, hva jeg vil skrive og hva slags forfatter jeg vil være.

Jeg beundrer disse forfatterne som først og fremst er opptatt av Litteraturen. Jeg skulle så gjerne vært en av dem, det virker så høyverdig og nærmest edelt å vie livet sitt til Litteraturen. Tenk å ikke bare elske bøker og skriving, men å mene at det er snakk om liv eller død, at litteratur er det viktigste som finnes. Disse forfatterne går løs på språket og de litterære formene med dødsforakt, de søker å tøye, bende, vri og vende fram den perfekte setningen, eller den groteskt uperfekte, det er det samme, så lenge den sier noe nytt, noe sant. Jeg skulle ønske jeg var der, men jeg er bare ikke det. På en måte er det kanskje greit, kanskje livet mitt kommer til å være enklere og greiere fordi jeg har et litt mer avslapphet forhold til det litterære, det er noe jeg kan gå inn og ut av, ikke noe jeg må leve i hele tida.

Så da er det vel bare komme ut av skapet; jeg er en forteller. Jeg er opptatt av språk og form, men når jeg skriver har jeg først og fremst lyst til å fortelle historier. Jeg vil jobbe med språket, språk er tross alt det alle fortellinger består av, og jeg vil gjerne overraske leseren med noen språklige hopp og underfundigheter, og jeg vil gjerne teste ut noen sjangerblandinger. Men det er fortellingen som først og fremst skal fram. Og jeg skriver prosa, prosa som nok innimellom kan berøre det lyriske, men først og fremst er det prosa.

Kanskje er dette grunnen til at jeg søkt meg mot ungdoms- og barnelitteraturen. Der er det liksom greit å ville fortelle spennende og gripende historier. Selv om barne- og ungdomslitteraturen er stappfull av tunge og alvorlige temaer, føler jeg likevel at dette er et felt hvor det går an å slippe seg litt mer løs og ha det gøy. Det er sånn for meg i hvertfall.

I går kveld fikk jeg forresten et fint plaster på såret, en god dose selvbekreftelse. Det var en tekstmelding fra en som akkurat har lest ut ungdomsromanen min, og han brukte ord som «vakker», «rørende» og «veldig bra». Jeg må ha gjort noe riktig og det finnes noen der ute som setter pris på det. Uansett fortsetter jeg å skrive. Skrive slik jeg vil.

Reklamer

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

14 responses to “Jeg, en forteller

  • Oda

    Gratulerer med overlevd kurs! Men hvordan var opplegget egentlig? Ganske få dager, så sikkert utfordrende. Skrev dere der, eller snakket dere om medbrakte tekster?

  • Rullerusk

    Var ganske intenst og utfordrende ja. Den første dagen holdt kurslederne hver sin innledning og vi snakket litt om noen skjønnlitterære tekster (utdrag fra romaner og dikt) som vi hadde fått tilsendt før kurset. Så fikk vi en skriveøvelse som vi skulle gjøre til dagen etter. (Jeg misforstod desverre litt hva vi egentlig skulle gjøre i den øvelsen og fikk ikke så veldig mye ut av den). Den andre dagen leste og diskuterte vi skriveøvelsetekstene. Så var det mer generell diskusjon om litteratur og vi fikk en ny oppgave, som skulle være hovedoppgaven. Den gikk ut på å skrive en synopsis for et større prosjekt (roman, diktsamling, novellesamling el.). Så gikk vi på kunstutstilling for inspirasjon. Resten av dagen var skriveøkt. Tredjedagen gikk med til å lese og diskutere alles hovedoppgave. Fjerde dagen snakket vi mer om litteratur og skriving generelt og evaluerte kursopplegget.

    Så vi snakket ikke altså noe om tekster vi hadde fra før, noe som egentlig var helt greit. Litt kreativitet under press, og det å prøve ut ting vi hadde snakket om under kurset (mye prat om hvordan starte en tekst, sette en tone, en stemning) var veldig spennende. Så er egentlig veldig fornøyd med kurset, selv om jeg ikke følte meg helt på plass oppi alt det lyriske. ;)

  • bai

    Eg kjenner at eg blir litt provosert over innlegget ditt, og klarer ikkje la vere å kommentere det. Det du skildrar er noko eg kjenner godt igjen frå det miljøet eg har vanka i på Blindern. Den korrekte haldninga til litteraturen er å omfavne det eksperimentelle – helst det som er eksperimentelt i så stor grad at ingen eigentleg skjønner noko av det. Ein god tekst skal kjennast så lite tilgjengeleg at han er vanskeleg å få tak. Dette heng saman med ei trang til å vere eksentrisk og skilje seg frå dei andre. Dei som står utføre. Dei som ikkje forstår «litteraturen». I dette druknar den gode forteljinga lett. Den forteljinga som river meg bort frå verkelegheita og gir meg nokre timar med pause frå kvardagen.

    For medan språklege eksperiment og utfordringar av konvensjonar kan vere svært spennande, krev dei også at eg som lesar er konsentrert og fokusert og bruker lang tid på teksten. Og dette er spenannde, når eg har god tid til å sette meg ned med tekst og litteraturteori. Men det minner meir om jobb enn om fritid. Og til fritidslesninga mi liker eg framleis dei gode forteljingane, dei som ein bare kan slappe av med og kose seg med. Dei som alle dei vanlege folka også liker. Og eg synest ikkje det er noko gale med det. Tvert om, eg synest det er flott at folk framleis vil skrive desse gode forteljingane – eg vil i alle fall lese dei.

  • Rullerusk

    Er som jeg skulle sagt det selv, Bai.
    Det er nok grunn til at flere har sagt til meg at det er bra jeg slutta på lit.vit før det rakk å ødelegge meg ;) Jeg ble også litt overrasket og provosert av en del lit.vitere som så åpenbart foraktet «vanlige» folks lesning og mente det ikke var verdt noen ting. Det var bare klassikerne som telte. Denne holdningen er delvis hvorfor jeg sluttet på master i lit.vit, jeg følte meg rett og slett ikke hjemme i den tankegangen. Samtidig er jeg jo fortsatt preget av den, som jeg jo skriver i innlegget. Så innimellom må jeg slå meg selv i hodet og minne meg selv på at det var fortellinger og språk som fikk meg til å elske bøker, ikke formalisme. For all del, jeg elsket å gå på lit.vit, samtidig er det deilig at nå som det er noen år siden så har jeg begynt å i stadig større grad lese gode fortellinger, og det gjør at jeg har funnet igjen en type leseglede som var borte noen år.
    Så hurra for gode fortellinger! :)

  • bai

    Eg har komme meg trygt gjennom ei master i litteratur, utan å – ifølgje meg sjølv – bli heilt øydelagt. Men eg har også vore veldig merksam på desse haldningane frå starten og veldig bevisst på å fokusere på forskjellen mellom studielesing og fritidslesing. For fritidslesinga skal vere kos. Studiet i seg sjølv er kjekt, men det er ein del litt for eksentriske personar som dominerer i det sosiale miljøet der. Men ein kan jo skaffe seg vennar på andre arenaer også.

    Nei, du har rett – hurra for gode forteljingar. Og hurra for at folk framleis våger å skrive dei! Eg håper eg får sjansen til å lese forteljinga di med eit høve.

  • ziarah

    At teksten min ble beskrevet som et «skoleeksempel på hvordan en roman skal åpnes» ville jeg tatt som et kompliment, selv om jeg ser de negative konnotasjonene.

    Det kan være tungt og skuffende å ikke få bekreftelsen man håper på på slike skriveverksted, men sikkert også nyttig? I møte med andres holdninger til litteratur og hva som konstituerer kvalitet blir vi gjort oppmerksomme på oss selv og vår identitet som skribenter.

    Hva de synes er underordna, at du selv står trygt i skrivinga og kan slippe deg løs og ha det gøy er vel det viktigste? Jeg tenker at hvis du har glede av det du gjør vil resultatet bli så mye bedre enn om du forsøker å begrense deg til rammer som reduserer din subjektive opplevelse av skrivinga.

    Men jeg forteller deg sikkert ting du allerede vet (jeg har en tendens til å bli Señorita Obvious, men det er aldri ment nedlatende). Tror det viktigste er å ikke miste motet. Jeg jobber med barne- og ungdomslitteratur i hverdagen og det er en sjanger som er utrolig undervurdert, ikke bare når det gjelder litterær verdi, men også når det gjelder leseropplevelsen. Jeg tenker ofte på alt «de voksne» (de intellektuelle, de pretensiøse, de som vil ha det svevende/eksperimentelle) går glipp av.

  • Rullerusk

    Hei ziarah. Takk for innspill. Du sier mye bra.

    Nå skal det også sies at litt etter at jeg skrev dette innlegget så ble det lest av den ene kursholderen som ilte til og sendte meg privat beskjed om at både hun og den andre kursholderen syntes teksten min var kjempebra. Det at den ble litt raskere forbigått var rent tilfeldig, slik det ofte blir når mange tekster skal vurderes og noen kanskje trenger mer drahjelp enn andre.
    Så det kan se ut som det mest var mitt eget sårbare forfatterspiresinn som tolket fram det negative. Men selvsagt er det som du sier det viktigste hva jeg synes selv. Det skal jeg prøve å huske på når jeg får tilbakemelding fra de tre som sitter og leser gjennom romanutkastet mitt nå :)

  • Marianne

    Takk for at du delte dette – dette var nyttig informasjon for meg. Jeg tenkte nemlig også på å søke på dette kurset, men så glemte jeg det inntil det var for sent og nå tenker jeg at det var kanskje like greit. Selv om det jo sikkert hadde vært nyttig også, ser jeg at jeg nok ikke er på det stedet i min skriving at jeg hadde stått trygt der hvor jeg tross alt er. Det ser det ut som at du er. Kanskje er det en trøst at Knausgård hadde ti års skrivesperre etter et år på SKA. :)

  • Rullerusk

    Hei Marianne.
    Jeg tror ikke du skal legge altfor mye vekt på hva jeg skriver her i forhold til om du skal søke eller ikke. De tingene som jeg oppfattet som litt negativt er jo veldig sett fra min posisjon og har mye med min egen bakgrunn å gjøre. Er ikke sikkert du hadde oppfattet det på samme måte. Dessuten følger de opp folk litt ulikt og, etter hvor mye hjelp det virker som de trenger.
    Og kurset vil også variere fra år til år etter hvem som leder det og hvem som deltar og hva de er opptatt av. I fjor var det visst veldig mye snakk om romanskriving (var der jeg skulle vært), og i år ble det mer fokus på det lyriske.
    Men alt i alt var det en lærerik og fin opplevelse og jeg anbefaler absolutt å ta dette sommerkurset. Som sagt over her så ble jeg kontaktet av den ene kurslederen etter at hun leste denne bloggposten, og vi fikk snakket om og oppklart det som hadde gitt meg litt dårlige følelse (det at jeg trodde jeg ikke ble ansett som god og seriøs nok). Det var veldig fint, og nå er jeg kjempeglad for at jeg dro på kurs.
    Men vent gjerne til du føler deg trygg nok. Jeg anser meg selv som en selvsikker person, men endte altså opp med å ta det jeg trodde var negativ respons litt tungt.
    Uansett må du ha lykke til med skrivingen din!

  • Marianne

    Takk for det! Ja, det er nok en spennende og lærerik opplevelse uansett, om det kanskje ikke blir akkurat som man hadde tenkt på forhånd. Jeg tror likevel jeg skal bruke litt mer tid på skriving selv først.

  • Rullerusk

    Gjør det. Det viktigste er den gleden en selv får av å skrive, at man har det gøy med det, selv om det er et slit innimellom. Andres lesing og meninger kommer i andre rekke. Hvis man utsetter seg for andres innflytelse for tidlig kan det bli lett å miste av syne hva man selv hadde tenkt. Så fortsett å skriv for deg selv helt til du er sikker på at du virkelig er interessert i andres syn på det.

  • Avil

    Det er noko med bayen og badevatnet her.

    Om alle skulle skrive forventningsnedbrytande og grensesprengande, ville forventningane nettopp bli at ein opna ei bok og rekna med at det ville manifestere seg eit verbalt kaos.

    Først badevatnet:
    Å opphøge randsonen til fronten, og dermed til bodet om framtidas litteratur, er både for breidt og for smalt.

    For breidt fordi: Mykje av den forventningsutfordrande litteraturen er ikkje anna enn det, og byr verken på nye vegar eller nye opplevingar, nytt språk eller ny kunst. Men innimellom vil nokre av desse eksperimentelle publikasjonane gjere ein forskjell. For nokre lesarar, for andre forfattarar, for litteraturmeldarar og vitarar.
    Det er ikkje nytt alt som ikkje er tradisjonelt.

    For smalt fordi: Det skjer også nytt språk, ny kunst, ny forståing innanfor den tradisjonelle forteljarkunsten. Den er i endring, kvar einaste bok er med til å endre den, nyansere den, nokre gonger i retning av det elendige, andre gonger i retning av det forfriskande og utfordrande.

    Og så var det sjølve babyen.
    Forteljarkunsten. Litteraturen som kunst og handverk, utvikla, endra, utfordra og kultivert gjennom hundreåra, tusenåra.
    Eit levande kulturfenomen, språket og sosialiteten og sjølvrefleksjonens ypparste produkt.

  • Rullerusk

    Hei Avil.
    Litt usikker på om det er meg du sikter til om å hive ut både babyen og badevannet? (Alltid blitt litt forvirra av det uttrykket egentlig). Eller tenker du generelt angående det som snakkes om her? Uansett, enig i det du sier om den eksperiementelle og den fortellende litteraturen. Jeg synes ofte det er vanskelig å holde orden på hva jeg egentlig mener om noen av disse tingene fordi jeg har så mange (og noen ganger motstridende) tanker, helter og idealer. Gjør mitt beste for å nøste ut av hva jeg tenker om litteratur, både som leser og skriver, denne bloggposten er nok ikke den mest ryddige analysen, men mer en følelsesbasert rant. Derfor bra at du stiller med sylskarpe setninger, Avil :)

  • Avil

    Ja, eg meiner at ein gjerne må eksperimentere, ikkje berre gjerne, nokre MÅ gjere det, elles står alt stilt og blir forstokka og eit fengsel.
    Men om ALLE eksperimenterer og ingen tek vare på handverket, så skyller me altså babyen ut med badevatnet og mister det me elska fordi me var redd det me elska ikkje skulle utvikle seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: