Jeg, en forteller

Nå er jeg tilbake i Oslo og tilbake på jobb etter en svært begivenhetsrik ferieuke, som etterlot meg mer utmattet enn uthvilt. Først var det fire dager på venninnetur i København, så en dag hjemme, så bare det videre til Bergen og skrivekurs på Skrivekunstakademiet. De fire dagene på SKA var intense og jeg har brukt de siste dagene på å fordøye tankene og intrykkene jeg satt igjen med.

Jeg kommer fra skrivekurset med litt delte følelser. Det var fantastisk å møte så mange andre mennesker som skriver, som skriver bra og som var så hyggelige og interessante å prate med. Det mest lærerike ved hele kurset var alle diskusjonene vi hadde og det å lese andres tekster og høre deres og de andres tanker rundt dem. Flere av de jeg møtte på kurset håper jeg på å fortsette kontakten med.

Likevel var jeg litt nedenfor, kanskje til og med litt såret og lei meg, etter kurset. Jeg hadde en sterk følelse av å bli veid og funnet for lett. Ikke fordi jeg skrev dårlig, men fordi jeg skrev feil type tekst. Jeg fikk et tydelig inntrykk av at kurslederne favoriserte de som var poetiske og svevende og eksperimentelle med språk og form. Min litt mer klassiske fortellende prosa ble ganske raskt forbigått. Jeg fikk riktignok høre at det var godt skrevet, med flyt og driv og at flere fikk lyst til å lese mer av historien, samtidig var det som sagt veldig klart hva som ble regnet som «høyverdig». Da kurslederen kalte teksten min » et skoleeksempel på hvordan en roman skal åpnes», oppfattet jeg det ikke som et kompliment, men mer som en kritikk. (Man er selvsagt ganske sårbar i en sånn situasjon, så kan hende jeg overreagerte, men det var slik det opplevdes da).

Jeg kom hjem litt med halen mellom beina. Min stemme og mine historier var åpenbart ikke egnet til å nå opp til de standardene enkelte måler litteraturen etter. Jeg slikket litt på sårene mine, så begynte jeg å tenke på hvorfor jeg skriver, hva jeg vil skrive og hva slags forfatter jeg vil være.

Jeg beundrer disse forfatterne som først og fremst er opptatt av Litteraturen. Jeg skulle så gjerne vært en av dem, det virker så høyverdig og nærmest edelt å vie livet sitt til Litteraturen. Tenk å ikke bare elske bøker og skriving, men å mene at det er snakk om liv eller død, at litteratur er det viktigste som finnes. Disse forfatterne går løs på språket og de litterære formene med dødsforakt, de søker å tøye, bende, vri og vende fram den perfekte setningen, eller den groteskt uperfekte, det er det samme, så lenge den sier noe nytt, noe sant. Jeg skulle ønske jeg var der, men jeg er bare ikke det. På en måte er det kanskje greit, kanskje livet mitt kommer til å være enklere og greiere fordi jeg har et litt mer avslapphet forhold til det litterære, det er noe jeg kan gå inn og ut av, ikke noe jeg må leve i hele tida.

Så da er det vel bare komme ut av skapet; jeg er en forteller. Jeg er opptatt av språk og form, men når jeg skriver har jeg først og fremst lyst til å fortelle historier. Jeg vil jobbe med språket, språk er tross alt det alle fortellinger består av, og jeg vil gjerne overraske leseren med noen språklige hopp og underfundigheter, og jeg vil gjerne teste ut noen sjangerblandinger. Men det er fortellingen som først og fremst skal fram. Og jeg skriver prosa, prosa som nok innimellom kan berøre det lyriske, men først og fremst er det prosa.

Kanskje er dette grunnen til at jeg søkt meg mot ungdoms- og barnelitteraturen. Der er det liksom greit å ville fortelle spennende og gripende historier. Selv om barne- og ungdomslitteraturen er stappfull av tunge og alvorlige temaer, føler jeg likevel at dette er et felt hvor det går an å slippe seg litt mer løs og ha det gøy. Det er sånn for meg i hvertfall.

I går kveld fikk jeg forresten et fint plaster på såret, en god dose selvbekreftelse. Det var en tekstmelding fra en som akkurat har lest ut ungdomsromanen min, og han brukte ord som «vakker», «rørende» og «veldig bra». Jeg må ha gjort noe riktig og det finnes noen der ute som setter pris på det. Uansett fortsetter jeg å skrive. Skrive slik jeg vil.