Innvielse

På fredag traff jeg en venninne som var så lei seg for at hun ikke kunne gå på Wilco-konserten på Sentrum Scene. Hun hadde lovt seg bort til en helt annen del av landet den dagen. Hun ba meg ta billetten hennes, slik at den i det minste ikke ville gå til spille. Jeg takket og lovte å bruke den. Jeg har hørt en del på Wilco og synes det er fint, men har ikke tatt helt av på dem for å si det slik. Så jeg var spent da jeg helt alene nærmet meg Sentrum Scene i går kveld mens jeg kjempet med vinden om paraplyen min.

Jeg skjønte fort at jeg hadde tabbet meg ut. Det var nærmest folketomt utenfor og dørvakta så litt dumt på meg da jeg kom tuslende. Jeg er blitt så vant til at alle konserter i Oslo starter sent på kveld, selv om det er arbeidsdag dagen der på, dessuten ville jeg ikke henge rundt alene og kjede meg og se stakkarslig ut mens jeg ventet på bandet. Derfor safet jeg og var ikke på plass før kvart på ti. Litt nervøst spurte jeg jenta i garderoben om når Wilco hadde gått på. Hjertet sank litt da hun sa de hadde spilt siden ni, men hun trøstet meg med at de skulle spille i to og en halv time. Litt slukøret kjøpte jeg en øl og lusket mot hovedsalen.

Salen var tilsynelatende smekkfull, og jeg lurte på om jeg ville tørre å trenge meg lenger fram. Heldigvis kom det en mindre beskjeden fyr gående og jeg kunne bare henge meg på mens han brøytet vei. Jeg kom til øverst i trappa hvor jeg kunne se sånn noenlunde hva som skjedde på scenen. Wilco spilte en rolig låt og stemning virket hyggelig, men noe rastløs, mange vimset hit og dit med plastglass fulle av øl. Rundt meg var Wilco-fansen. De nikket i takt,  jublet gjenkjennende og anerkjennende når en ny låt startet og sang med på enkelte partier. Jeg følte meg som en inntrenger, en utenforstående. Jeg prøvde å late som om jeg hørte til der. Musikken var fin, det var lett å gynge med, men alt virket litt for rolig til at jeg ville ha energi til å stå der i nesten to timer. Men jeg drakk av ølen min og gjorde mitt beste for å leve meg inn i det som kom fra scenen.

Så, gradvis, skjedde det en forandring. Det virket som Wilco, hyggelig og sjarmerende fram til da på en bluesete country måte, plutselig kom på at de er et rockeband. Både rockelyden og rockemovesene kom fram. Stemningen ble mer intens og hypnotisk. Folk sluttet å vandre rundt. I stedet ble vi dratt mot scenen og den voksende virvelen av musikk som kom derfra. Jeg ble mer og mer revet med. Du vet du liker en konsert når du ler fordi alt bare er så bra.

To høydepunkter; da de spontant slapp en jente opp på scenen for å synge «You and I» i duett med vokalisten. Og nest siste låt, jeg husker ikke tittelen, hvor alt tok helt av. Da konserten var over gikk jeg ut på plassen som var våt av det lette regnet, og jeg la merke til det jeg ikke så da jeg gikk inn; fine trær fulle av rosa blomster som glitret av vanndråper og bakken under dekket av rosa kronblader. Jeg ønsket så veldig at jeg hadde med kameraet mitt. Istedet stod jeg der en god stund og lagret bildet i hukommelsen min.

Jeg entret Sentrum Scene som en novise, og kom ut som en blodfersk, men ekte, Wilco-fan. I dag har jeg hatt på meg band-tskjorta jeg kjøpte etter konserten og strålt hver gang noen har spurt om jeg så Wilco i går.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: