Romeo + Julie

Som sikkert mange andre var mitt første møte med Shakespeare en av de moderne filmatiseringene av stykkene hans. I 1996 kom Baz Luhrmanns Romeo + Juliet. Jeg var femten år og denne filmen gikk selvsagt sterkt inn på mitt unge romantiske sinn, med påfølgende fjortiscrush på Leonardo diCaprio. Claire Danes elsket jeg jo allerede pga hennes rolle som Angela i tvserien My So Called Life. Jeg så Romeo+Juliet tre ganger på kino. Den første gangen gråt jeg fra scenen der Romeo og Julie møter hverandre og fram til slutten der de dør. Det var så vakkert, og så visste man hele tiden at de skulle dø. Jeg gråt og det føltes fantastisk.

Etter at filmen sluttet å gå på kino måtte jeg ha mer. Jeg fant stykket på biblioteket, oversatt til norsk av Halldis Moren Vesaas. Det litt underlige og gammeldagse språket var knotete og tidvis forvirrende å lese, men jeg kom meg gjennom teksten og var fortsatt frelst på Romeo og Julie.

Det finnes mange versjoner av Romeo og Julie, men jeg har faktisk bare sett Baz Luhrmann sin. Kanskje jeg ikke ville besudle dette fantastiske film-minnet med andre utgaver i frykt for at de skulle være blekere? Men da jeg så at Nasjonalteateret skulle sette opp stykket, ble jeg hoppende glad. Romeo og Julie på teater, det var andre saker!

Likevel har jeg somlet. I dag er det siste dagen Romeo og Julie vises på Nasjonalteateret, og dit skal jeg endelig.
Her er en trailer fra Nasjonalteateret, slik stykket arter seg i Victoria Meiriks regi. Hennes versjon er mer fokusert på det politiske og samfunnsmessige ved stykke, og mindre på tenåringsromansen som mange andre har framhevet. Hun har sagt følgende om stykket:

– Jeg ønsker å få fram den voldsomme brutaliteten i stykket. Det handler om et menneske som møter et annet – og begge dør i møtet med hverandre og kjærligheten. I Romeo og Julie er døden og kjærligheten fullstendig sammenflettet, nesten som et elskende par, sier Meirik. – Er det nødvendig at livene deres ofres for at de andre skal få fred? Og hvorfor opphøyer vi dette offeret til romantisk kjærlighet? Romeo og Julie er en hyllest til det å elske et annet menneske, men samtidig et knyttneveslag til samfunnet som skaper dette offeret.
Jeg er veldig spent på å se hvordan dette arter seg. Jeg håper Romeo og Julie vil blow my mind nok en gang, om enn på en helt annen måte.

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

4 responses to “Romeo + Julie

  • fred

    Dette er fremdeles yndlingssangen min. Men jeg har ikke turt å se filmen igjen siden 96.

  • fred

    Den nationaltheatretopsetningen så forresten ganske døv ut, men jeg tipper det er fordi de ikke vet hvordan man lager film.

  • Vegard S.

    Mmmm, My So-Called Life. Den serien gikk første gang da jeg var 16. Har sett den igjen et par ganger etter det. Veldig god og ganske ærlig tenåringsportrett, før glattheten i slike serier kom for fullt.

  • Rullerusk

    fred: jeg så filmen pånytt for en stund siden, den er fortsatt veldig bra. Det gjør fortsatt vondt å se slutten. Supertrist!

    Oppsetningen på Nasjonal var veldig bra teater, men det var langt fra så medrivende og opprivende som det var å se Baz Luhrmanns versjon…

    Vegard: Jeg elsket MSCL, og Angela ble naturlig nok mitt store forbilde. Så den igjen i fjor og den er fortsatt veldig bra. Det er noe med det ærlige og upolerte ja. Det nærmeste noen har kommet i senere tid må være Freaks and Geeks, som desverre også ble kansellert altfor tidlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: