Julekalender: Luke 9

Ramstein PensjonatRamstein Pensjonat er en debut som fikk ganske mye forhåndsomtale. Det ble skrevet en god del artikler og blogginnlegg om søstrene Sørumgård Botheims eksperimentelle klipp og lim-roman. Da den så kom ut var meningene blant kritikeren delte. Noen mente boka var et artig eksperiement, men ikke mer. Noen mente den var veldig vellykket. Noen mente den var morsom, andre påstod at den prøvde å være morsom men uten å klare det. Det er litt gøy med en sånn bok som folk oppfatter forskjellig. Når alle kritikerne hyller uhemmet føler man seg fort forpliktet til å lese, men man blir ikke nødvendigvis nysgjerrig. Jeg er nysgjerrig på Ramstein Pensjonat.

Samlaget om boka: «Systrene Sørumgård Botheim debuterer med ein original og leikande roman om musikk, einsemd, kjekke menn, edle dropar og livet i Bygde-Noreg. Boka byr på eit mangfald av sjangrar: dagboknotata til hovudpersonane, dialogar, avisartiklar, foredrag, ein dødsannonse og eit brev frå Skattedirektoratet.»

Søstrene om skriveprosessen:

Guri: Vi har ete godteri, drukke raudvin og generert tekst.
Sigrid: Vi har skrive korte tekstutkast kvar for oss, for så å klyppe dei opp i småbitar. Så har vi vald ut lappar annakvar gong og sett saman ein ny tekst.
Guri: I kryssklyppinga oppstod det personar, handlingar og formuleringar som overraska oss.
Sigrid: Plutseleg stod det ting på arket som fekk oss til å proklamere: ”Dette hadde vi aldri greidd å tenkje ut.”
Guri: Arbeidsmetoden resulterte i ein skrivestil som fyrst var ukjent for oss, men som vi etter kvart begynte å gjenkjenne og å framdyrke.
Sigrid: Eg trur nesten ikkje at det er sant at ho kjem ut.
Guri: Etter over fire års arbeid kunne vi trengt eit kuropphald på Ramstein pensionat.

Et utdrag fra boka:

Eg må liggje heilt i ro. Nå kan eg ikkje bli med på gravferda likevel. Eg skulle til Samfundet på Klassisk aften saman med Sigurd. Hadde aller mest lyst til å bli heime, men eg ordna meg, tok på eit skjørt, likegyldig til meg sjølv. Fekk litt dårlig tid, men visste at det gjekk bra, for dei begynner ikke presis. med skjørt er det vanskelegare å gå av og på sykkelen. Eg lurte på korleis eg skulle kome meg av utan å sjå dum ut. Det var like ved Gløshaugen, i svingen der, eg nærma meg ljoskryset, bremsa ned. Farten stilna. Det vart stille.

Ansiktet tok støyten. Det var ingen der. Eg reiste meg og gjekk heim, visste kvar eg var, men kjente meg ikkje att. Da eg kom inn og såg meg sjølv i spegelen, likna eg ikkje lenger på meg sjølv. For nokre rare kleder eg hadde på meg.

Debbey.

Advertisements

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: