Går så det suser #nanowrimo

Da er vi på dag 11 i NaNoWriMo og jeg må si at dette går over all forventning. Før jeg satte i gang var jeg var overbevist om at omtrent på denne tiden ville jeg være nedsunket i fortvilelse, ha stagnert  fullstendig og ligget håpløst langt etter på ordtellingen. For ikke å snakke om at jeg skulle være totalt oppgitt over historien min og ikke ha peiling på hvordan dette kunne roes i land på en anstendig måte, eller bli til noe som ikke fikk folk til å ville lete desperat etter Delete-knappen når de leste det.

I stedet koser jeg meg kjempemasse. Det er gøy å skrive, plotet glir ganske så godt avgårde, jeg koser meg med å finne på morsom dialog og å beskrive spennende steder hvor jeg aldri har vært, men som de heldige karakterene mine får besøke. Selv om langt fra alt jeg skriver er språklig perfeksjon, så har jeg til gode å skrive noe jeg synes er fullstendig håpløst. Jeg har hittil skrevet 16 125 ord, og mange mange flere ligger klar i hodet mitt. Deadline-press er en av de lureste tingene noensinne oppfunnet.

Her er enda en teaser fra manuset. Håper ingen får lyst til å trykke på «Delete» av det. :)

Vår heltinne Maria og hennes nye venn den snakkende katten, som hun kaller Samson, har reist til San Francisco. Der håper de å finne noen ledetråder som kan hjelpe dem å oppklare mysteriet/problemet som Marias mormor etterlot seg. De har funnet et brev fra mormors gamle venninne Gina Zimmermann, og i brevet tyder det på at hun vet noe som kan hjelpe dem.

«Fulle av nye krefter kom jenta og katten ut av restauranten. Mens hun studerte guideboken hadde Maria funnet det hun trodde var den enkleste ruten å ta til der Gina Zimmermann forhåpentligvis fortsatt holdt til. De gikk noen kvartaler for å finne riktig trikkeholdeplass. Så hoppet de ombord på en trikk som gikk videre oppover bakkene i San Franciscos bølgende landskap. Etterhvert kom de til en del av byen som så ganske fornemt ut, men med en kunstnerisk vri. Det var mye egenartede statuer og andre dekorasjoner i hagene og i de høye vinduene. Et strøk med bohemer som hadde gått fra å være sultende kunstnere til å bli mer velstående. Maria prøvde å huske om Gina hadde skrevet noe i brevet sitt som tydet på hva hun drev med, men hun trodde ikke det var noe. Hun hadde sagt noe om Aleksij og bestillinger, men ikke noe mer. Men dette var jo venner  av mormor, og hun hadde for det meste kjent andre sirkusfolk, dansere og folk i showbissniss.

Maria satt med Samson på fanget og holdt ham stadig tettere inntil seg, helt til han ba henne om å slappe av. «Jeg forstår at du er nervøs, men jeg er en katt ikke en teddybjørn». Hun ble flau og prøvde å tvinge seg selv til åvære rolig. Hun ble heller aldri helt klok på hvordan hun skulle forholde seg til følgesvennen sin. Han var en katt, men snakket og oppførte seg på mange måter som et menneske, han var også mye eldre enn henne, samtidig som hun følte at hun kunne snakke til ham som en venn, ikke som en voksen person. Og det virket som om han likte henne selv om han ofte virket oppgitt og småkjeftet på henne, og hun trodde at det var noe av grunnen til å han hjalp henne, ikke bare fordi han hadde lovet mormor. Hun klødde Samson vennlig bak øret og snart virket han blid igjen.

Hjertet til Maria hoppet da trikkeføreren annonserte at den neste stoppen var der de skulle av. De gikk av trikken og vandret et lite stykke bortover før de tok inn til venstre. Maria kontrollerte gateskiltet mot navnet hun hadde skrevet i notatboken sin. Det stemte, de var i Rosebury Avenue. Maria telte seg framover og før hun visste det stod de foran nummer 88. Det ærverdige murhuset var malt lysegult og hadde rosetter rundt vinduene og inngangsdøra. Vinduene i første etasje var i farget glass som dannet mønstere i art noveau-stil. Det var lys i vinduene i annen etasje, det tydet på at det var noen hjemme. Maria kviet seg enda mer for å ringe på i et slikt flott hus.

«Kanskje vi burde ha ringt på forhånd», nærmest hvisket hun ned til Samson. «Vi kunne kanskje ha prøvd å finne et nummer. Er det ikke veldig uhøflig å bare dukke opp på døra til fremmede på denne måten?»

«Fysj, slutt å tull sånn. Dette er ikke fremmede, det vil si hvis de riktige menneskene fortsatt bor her så er de ikke fremmede, de er venner av mormoren din. Gå og ring på nå».

Maria så mismodig på Samson, men rettet seg opp i ryggen, og gikk opp de tre steintrinnene opp til døra. Det stod ikke noe navn under ringeklokka. Hun måtte bare håpe på det beste. Hun presset inn den lille knappen og hun kunne høre kimingen fra klokka gjenlyde i huset. Så ventet de. De ventet en god stund. Akkurat i det Maria begynte å lure på om hun skulle ringe på igjen eller bare gå sin vei, ble døra røsket opp fra innsiden. Bak den stod en mann som så mer enn litt gal ut. Rødt krøllete hår stod ut til alle kanter som en afro, på den store fregnete nesen satt det et par gigantiske og ufattelig stygge briller, øynene som tittet fram bak dem var knallblå og sterkt forstørret av de tykke brilleglassene. Han var kledd i en stor skjorte og en lys bukse som absolutt hadde sett bedre dager, de var flekkete og krøllete og hang og slang rundt den tynne kroppen. Mannen hadde en noe ubestemmelig alder, han kunne være alt mellom femti og sytti. Han var nesten nøyaktig like høy som Maria og nå stirret de intense blå øynene rett inn i hennes. Litt skremt tok Maria et skritt tilbake og tråkket på halen til Samson, som skvatt til og pep.

Mannen i døra så ned på Samson, så begynte han å le. Det var en hjertelig latter, og Maria slappet litt mer av.»