Et utdrag fra et utkast

Nå er det altså dag 4 i NaNoWriMo og jeg holder et jevnt og fint skrivetempo. I går kveld hadde jeg skrevet 5108 ord, og håper på å ned minst 2000 til i dag. For å komme i mål med 50 000 ord innen 30. november må man skrive 1667 ord per dag i gjennomsnitt. Foreløpig virker det overkommelig, men ennå er det mange dager igjen.

Jeg har ikke lyst til å gå så veldig mye inn på hva plotet mitt går ut på ennå, men tenkte at dere kanskje ville lese et lite utdrag av hva jeg har skrevet hittil.

Dette romanutkastet starter altså med at Maria (ca 16 år), akkurat har vært i begravelsen til mormoren som hun hadde et veldig nært forhold til. Maria sitter helt alene på kjøkkenet i mormorens hus da det kommer en ukjent katt på besøk, og hun gir den mat.

«Maria satt lent over kjøkkenbordet, øynene lukket og prøvde å ikke tenke. Hun hørte på katten som smattet og malte, og stengte alt annet ute. Plutselig stoppet lyden. I stedet hørte hun tassing av poter. Hun åpnet øynene og rettet seg opp. Katten satt foran føttene hennes og så opp på henne. Så hoppet den opp på bordet i et elegant og tilsynelatende uanstrengt byks. Katten satte seg midt på bordet og stirret Maria rett inn i øynene. Øynene var lysende grønne og dannet en tydelig kontrast mot den oransje pelsen. Det var en flott katt, han så ikke ut som en typisk omstreifer eller villkatt. Villkattene som av og til dukket opp i hagene i nabolaget, tigget mat eller fanget småfugler ved fuglebrettet, de så alltid tynne og pjuskete ut, de hadde noe rastløst og vaktsomt over seg, alltid rede til å flykte ved den minste truende lyd eller bevegelse. Men katten som satt på bordet til Maria virket både velfødd og velstelt. Han viste overhodet ikke tegn til å være nervøs, de uutgrunnelige grønne øynene stirret på henne så arrogant og selvsikkert som bare en katt kan.
Jeg håper det smakte, sa Maria. Hun visste ikke hvorfor, men det kjentes helt naturlig ut å snakke til katten.
Jo, takk det gjorde det, svarte katten. Nå har jeg blitt fullstendig sprø, tenkte Maria. Jeg snakker med en katt, og tror at den snakket tilbake. Er det dette som er sånn post-traumatisk stress syndrom? Kanskje jeg holder på å bli syk, jeg feberfantaserer. Hun holdt den hånda mot pannen, den andre mot halsen for å sjekke pulsen.
Tunfisk er en av mine desiderte favorittretter, fortsatte katten, mens den slikket seg om munnen. Jeg sier selvsagt ikke nei til ferske reker, eller et stykke laks, men tunfisk har helt klart en uovertruffen konsistens og smak i svært mange tilfeller. Selv når det bare snakk om sakene fra boks som du ga meg nå. Da jeg bodde i litt mer siviliserte strøk enn denne småbyen, så spiste jeg fersk tunfisk regelmessig. Det var saker det, tennene mine løper i vann bare jeg tenker på det.
Katten stoppet et øyeblikk med å snakke for slikke på den venste forlabben.
Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør når jeg får tunfisk. Det vekker alle mulig slags gode minner, ikke sant? Ikke for å være uhøflig, men du burde virkelig la være å sitte med munnen åpen på den måten. Det får deg til se mer enn rimelig uintelligent ut, for ikke å snakke om risikoen for at du plutselig kan svelge en flue, dessuten pleide Helena å si at du er en veldig smart ung pike, så du burde kanskje gjøre en innsats for å leve opp til det.
Katten avbrøt nok en gang monologen sin, denne gangen for å glatte på den store buskete halen. Maria lukket munnen. Så åpnet hun den igjen for å snakke. Først kom det bare en hes lyd, en slags kvekking, så kremtet hun og ordene kom ut, selv om stemmen var ustødig.
Snakker du? Du er en katt… som snakker?»

To be continued….
chesirecat

(Katten i teksten er altså ikke Chesirekatten, men jeg klarte ikke la være å tenke på ham da jeg skrev dette).

About Rullerusk

Rullerusk er bibliotekar, litteraturviter, tegneserienerd og skravlebøtte. Vis alle innlegg av Rullerusk

6 responses to “Et utdrag fra et utkast

  • Bente

    Veldig lovende, jeg liker surrealistiske innslag som snakkende dyr. Minner meg litt om Murakami. Lykke til med resten av skrivingen, gleder meg til å lese mer!

  • Rullerusk

    Hei Bente. Hyggelig at du liker det, mer er på vei! Jeg bestemte meg ganske tidlig for å ha med surrealistiske og magiske elementer i denne historien. Da ville jeg ha mye mer frihet til å finne på morsomme og spennende ting. Og katter er jo alltid kule! Er nok inspirert av både Murakami og Neil Gaiman der. :)

  • knirk

    Morsomt! Jeg ble nysgjerrig på helheten.

  • Frøydis

    Jeg har også med mystiske katter! Hurra :) Holder wordcounten sånn ca, men noen dager er det vanskelig. Det blir spennende å se hvordan det går lenger ut i november.

  • Rullerusk

    knirk: Wee! Bra at andre også synes det er morsomt. Jeg humret en del for meg selv da jeg skrev det. :) Og jeg kommer nok til å avsløre mer av historien etterhvert.

    Frøydis: Hurra for mystiske katter! Jeg henger fortsatt med på wordcounten, men ligger ikke noe særlig over. Jeg sliter litt med å holde forsettet om å ikke være altfor kritisk mens jeg skriver, og da går det litt sakte. Men har absolutt trua på at jeg kan komme i mål. Krysser fingrene for deg!

  • Frøydis

    Ja, ikke være kritisk er noe av det vanskeligste, jeg er vant til å lese gjennom den siste setningen jeg skrev minst tre ganger og redigere den og se om den passer inn i sammenhengen etc etc. Og nå må jeg bare… la være.
    Men det er skikkelig gøy også, jeg er glad jeg meldte meg på :)
    Krysser fingrene for deg også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: