Kirkegårdboka

Neil Gaiman har aldri helt overbevist meg med bøkene sine. Jeg elsker tegneseriene om Sandman og Death, men romanene hans har ikke imponert meg på samme måte. American Gods klarte jeg aldri bli ferdig med, Anansi Boys og Neverwhere var småspennende og sjarmerende, men ikke noe mer. Men likevel, da en venninne ville låne meg The Graveyard Book, så bestemte jeg meg for å gi den en sjanse. Og det er jeg glad for.

Mens hovedpersonen fortsatt er på krabbestadiet blir hele familien hans drept av en merkelig og skummel mann kalt Jack. Den lille gutten unnslipper ved å krabbe ut av huset og inn på den gamle kirkegården. Der blir han adoptert av spøkelsene og oppdratt som sønnen til et av de døde parene som bor der. Han får navnet Nobody Owens.

En av tingene jeg liker ved boka er at hvert kapittel er en liten historie i seg selv. Det er blant andre et kapittel om hvordan han får sin første ikke-døde venn, et om hvordan han havner i trøbbel fordi han vil kjøpe en gravstein til en heks, om hva som skjer når han begynner på en ordentlig skole utenfor kirkegården, og til slutt om hvordan han endelig får hevn over familien sin og muligheten til å leve ute i den store verdenen utenfor kirkegården. Jeg tror jeg liker stilen til Gaiman best når jeg får den servert i litt kortere tekster, slik som i disse kapitlene. Tror kanskje jeg må sjekke ut flere av de korte fortellingene hans.

The Graveyard Book er veldig sjarmerende bok, som både er fin, koslig og bittelitt skummel innimellom. En barnebok som fungerer utmerket for voksne. Jeg koste meg masse med å lese den.

Her er et veldig fint lite intervju med Neil Gaiman hvor han snakker om The Graveyard Book.