Tegneserietorsdag presenterer: Wet Moon

Jeg tenker stadig at jeg skriver for lite om tegneserier. Og i følge pollen jeg lagde er det flere andre som mener der samme. Derfor har jeg nå tenkt til å ha en ukentlig spalte. Hver torsdag framover vil det være en omtale av en tegneserie å finne her på bloggen. Nye, gamle, klassikere og mer obskure saker.

Før helga tok jeg turen til Outland for å kjøpe det nye nummeret av Fables, og jammen ventet ikke en annen gledelig overraskelse på nyheter-hylla; et nytt nummer av Wet Moon, det femte i rekken.

Den lille byen Wet Moon skiller seg antakelig ut fra andre småbyer i det sørlige USA. Andelen av befolkningen som har sorte klær, piercinger, tatoveringer, deformerte kropper, kunstneriske anlegg og bifile tendenser er uvanlig høyt. Men slik er det i Ross Campbells gotiske tegneserieunivers, hvor man kan boltre seg i mystikk, absurditet og drama.

Blant disse gotiske beboerne av Wet Moon er Cleo og vennene hennes. Historien starter i det Cleo skal begynne på det lokale colleget i hjembyen og flytter inn i en av studentboligene på campuset. Hun deler kjøkken og stue med den blaserte Nathalie og litt underlige Malady. Cleo får vite at jenta hun erstatter har forsvunnet på mystisk vis. Men hun har andre ting å bekymre seg for. Cleos høye og mørke ekskjæreste dukker stadig opp så hun må flykte vekk. I tillegg er det utvikling til drama i vennegjengen, og så møter Cleo en nye jente som får henne til å stille spørsmålstegn ved sin egen hittil heteroseksuelle identitet.

Wet Moon får etterhvert et ganske omfattende persongalleri som alle vikler seg inn i utfordringene knyttet til vennskap, kjærlighet, sjalusi og bitre oppgjør i soft ball.

Etterhvert som handlingen skrider fram gjennom de nå fem albumene har både tegnestilen og handlingen endret karakter. Begger deler starter ut ganske realistisk, for å så bevege seg i nye retninger. Tegnestilen endrer seg til å bli mer manga-aktig og stilisert. I begynnelsen var jeg ikke så begeistret for dette, men nå har jeg gått over til å synes det er litt spennende å se tegningene endre seg fra album til album.

Handlingen går stadig mer i retning av det fantastiske med hint av film noir. Plutselig har vi både en slags superhelt som dukker opp og beskytter jenter som blir overfalt på natta og en mulig voldelig psykopat. Jeg synes det er gøy at Campbell forsøker å utvikle serien og gjøre den til noe mer enn bare ungdomsdrama, selv om han definitivt har beholdt de elementene og.

Serieskaper Ross Campbell har fått mye ros for å tegne jenter som ikke er stereotypisk pene. I Wet Moon kommer karakterene i alle størrelser, og det vises at jenter som ikke er høye og supertynne også kan være vakre. Campbell skal også ha kudos for å tegne mennesker som ser ulike og unike ut, i stedenfor å bare endre på hårfrisyre (merker at dette har blitt en kjepphest for meg).

Selv hyller jeg Wet Moon, eller kanskje først og fremst tegnekunsten til Ross Campbell, ved å ha et bilde av Cleo som bannerbilde her på bloggen.

Wet Moon er full av gotisk sjarm og med passelige mengder romantikk, drama&intriger, samt en god dose mystikk og grøss. Og alt nydelig illustrert. For meg er i alle fall dette en uimotståelig kombinasjon. Wet Moon; et sted vel verdt å besøke. Husk å pakke med naglebelte, rosa hårfarge og et Cannibal Corpse-album.